Hopp til hovedinnhold
Carl Robert Christiansen. Foto: Silje Pileberg


Ny podkastepisode: Aha-opplevelser med sim

– Vi er litt sleipe, vi som driver med sim, innrømmer Carl Robert Christiansen i ukas episode. Hvordan får du høre godt ute i denne fantastiske episoden av Du puster for fort.

Hvordan forbereder dere studentene på arbeidshverdagen der ute? lurer Ole Kristian Andreassen i episode #57 av Du puster for fort. Det skal handle om sim, men også om hvordan vi faktisk lærer. Her tegnes også en dypere forståelse av hva sim faktisk er og ikke er.

I denne episoden er vi tilbake til begynnelsen og nok et mestermøte med Carl Robert Christiansen, som var gjest på Du puster for fort sin aller første podkast-episode laget av Ole Kristian Andreassen.

Carl Robert jobber som paramedisiner på legebilen (119) til Oslo universitetssykehus (OUS), og lærer på bachelor i prehospitalt arbeid på OsloMet – storbyuniversitet. Carl Robert ble kåret til Årets paramedic i 2012.

På OsloMet har han hovedansvar for studentene på bachelor i prehospital arbeid sin sim-trening, og på Oslo universitetssykehus er han hovedinstruktør i ambulansetjenesten, hvor de har startet regelmessig sim-trening.

Aha-opplevelser

– Hvilke erfaringer har du gjort selv med simulering? spør Ole Kristian.

– Det har gitt meg aha-opplevelser. For eksempel etter sim-trening hvor vi har håndtert vold og trusler, så har jeg kunnet bruke det i virkelige situasjoner i etterkant, forteller Carl Robert. – Det samme gjelder min aller første narkose på barn, eller min første RSI i legeambulansen i Oslo. Jeg gikk rett inn i sim-modus og gjorde det jeg hadde trent på tidligere. Det samme gjelder intensivtransporter. Jeg går rett tilbake i sim-modus og vet hva jeg skal gjøre. Det har vært utrolig nyttig i virkelig arbeid.

– Når man har gjort noe mange ganger på sim, så sitter det der og minsker stressnivået, fastslår Ole Kristian.

– Ja, og det er mer enn ferdigheter, mer enn en serie enkelthandlinger, føyer Carl Robert til. – Sim handler også om kontekst, sosiale situasjoner, gruppa, teamet og det medisinskfaglige. Sim er summen av alt dette.

Sim er IKKE innøvelse av ferdigheter

Carl Robert liker å skille mellom øving og simulering, og han referer til at det er litt ulike skoler innen sim.

– Noen er purister, for dem handler sim kun om teamtrening og debrifing. Noen har et litt rundere syn på hva sim er. Hvis vi skal være ryddige, så handler sim om mer enn å innøve ferdigheter. Det handler om å løse et oppdrag eller situasjoner med team på to eller flere. Og så må man ha god tid til å diskutere etterpå. Debrifing tar mer tid enn selve scenarioene. Analysen er like viktig som selve spillet. Ellers blir det bare tankeløse handlinger. På den måten forstår vi det praktiske i en teoretisk sammenheng.

– Ja, det er forskjellig hva man legger i sim. Noen tror kanskje det er å øve på AHLR, enkel gjennomgang av traumeundersøkelse på dukke, PLIVO eller store hendelser? sier Ole Kristian.

– Sim er i læringsøyemed å trene kliniske situasjoner i en kunstig virkelighet, lage scenarioer og øve så virkelig som mulig, definerer Carl Robert.

Sim-trening på OsloMet

Ole Kristian er nysgjerrig på hvordan de simulerer konkret på OsloMet.

– Hvordan forbereder dere studentene på arbeidshverdagen der ute?

– På OsloMet har vi temauker. Vi har gjerne forelesninger tidlig i uka, selvstudier og så slutter vi gjerne av uke med scenarier relatert til temaene. Da kommer studentene teoretisk forberedt og har noen knagger. Det blir det fine diskusjoner av.

– Vet de læringsmålene på forhånd?

– De kan få mellom 3 og 5 scenarioer, og det kan være litt overraskelser i noen. Noen ganger sier vi hva læringsmålene er, andre ganger ikke. Det kommer litt an på temaet. Overraskelsen er et poeng noen ganger.

Carl Robert forteller at de jo har studentene i tre år, og har mulighet for å lage en kultur for simulering.

– De sim-treningene vi har det første året er ulik de vi har på tredje året, den utvikler seg i takt med studentene. I første semester har vi mye ferdighetstrening og lite sim. I andre semester har vi små, enkle scenarioer. I siste semester har vi noen ganger innleide skuespillere, med fullt oppsett og sminke. Dette er en reise for studentene også.

Carl Robert forteller også om «buddycheck», altså kompissjekk av uniformering.

To hovedretninger i sim

Carl Robert skiller mellom to retninger innen sim.

– Én retning bruker dukker som pasienter, og det er den dominerende skolen på sim. Det er litt industridrevet. Disse dukkene koster sykt mye, sier Carl Robert. – Slik sim er nyttig på noen måter, som for eksempel ved trening av prosedyrer. Samtidig stiller du noen spørsmål til OsloSim i forrige podkastepisode om hudtegn og hvordan det er å snakke med dukker.

På OsloMet tilhører man litt den andre skolen innen sim, ifølge Carl Robert.

– Vi bruker ofte markører som standardiserte pasienter. Markøren, eller skuespilleren, spiller samme rolle hver gang.

Ekte pasienter

På eksamen på medisinstudiet har han også hørt at man faktisk også noen ganger bruker reelle pasienter som spiller seg sjøl. På OsloMet bruker de ofte studentene selv. Da får de også oppleve pasientens perspektiv.

– Det føles nok rart første, andre og tredje gang, men etter tre år er studentene gode til å sette seg inn i rollene. Ved bruk av markører involverer man seg i scenariet på en annen måte, og man får ekte svar.

Det brukes sminke, som kan gjøre markøren bleik, blå på leppene, litt klamme. Og de har gått til innkjøp av en haug med klær fra loppemarked. Parykker har de også.

– Det ene er ikke bedre enn det andre, magien ligger i begge deler, mener Carl Robert. – Det blir trøbbel om vi skal trene HLR på studenter. Det samme gjelder trykkavlastning, kateterinnleggelse, intubasjon og andre fysiske intervensjoner. Det gjør vi heller på dukker. Ved sykdomscenarioer hvor samtaler og dialog er viktig, så er det fint med markører.

Sårbart og skummelt?

Videre snakker Carl Robert og Ole Kristian om hvordan sim kan føles touchy, sårbart og utleverende, og om det er verre å drite seg ut foran kollegaer og medstudenter, enn foran pasienter …

– Du er lite selvhøytidelig, sier Carl Robert til Ole Kristian. – Det er en gave! Jeg tar meg selv litt for alvorlig, det er en karakter flaw …

Hør også om hvordan det er å være første og andre bil på reelle oppdrag. Hvordan studentene utvikler seg sprangvis. Hvordan de er før og etter sin første praksisperiode. Og hvordan studentene opplever mestring i sim. Samt hva en fasilitator egentlig er.

– Jeg er alltid litt redd for at de skal gå litt i stykker når studentene går ut i praksis, innrømmer Carl Robert.

Hør denne strålende episoden på Podbean, eller i iTunes her.