Ambulanseorganisering
- Mitt indre kompass er sterkt
Kerstin startet en folkestorm og ble utfryst på jobben, etter at hun sa fra om at det gikk ut over pasientsikkerheten å bare ha en ambulanse i området om natten. Nå har hun fått pris som årets varsler.
Kerstin startet en folkestorm og ble utfryst på jobben, etter at hun sa fra om at det gikk ut over pasientsikkerheten å bare ha en ambulanse i området om natten. Nå har hun fått pris som årets varsler, skriver Vårdfokus.
SVERIGE: Alle syntes at hun hadde gjort feil, både kolleger og sjefer. Ingen tok hennes parti, ingen våget å støtte henne åpent. Hun ble stilt spørsmål ved både som sykepleier og som person. Til slutt kjente Kjerstin seg tvunget til å si opp jobben som nattsykepleier ved sykehuset i Falköping.
Likevel hadde hun bare gjort det som i følge loven er rett å gjøre, brukt ytringsfriheten og fortalt til media om de alvorlige konsekvensene av at en av de to nattambulansene i Falköping var tatt bort.
Det hele begynte en januarnatt for to år siden. En pasient på Kerstins avdeling ringte fordi han trengte et toalettbesøk. Der falt han sammen, trolig av hjerteinfarkt.
Kerstin og kollegene fulgte de rutiner som var utarbeidet for slike hendelser. De startet hjerte-lungeredning, kontaktet jourhavende lege og ringte etter nattambulansen.
På denne tiden pågikk et forsøk der en av de to nattambulansene var tatt ut. Den gjenværende ambulansen var opptatt i et annet oppdrag og befant seg flere mil borte, og Kjertstin fikk vite at det ville ta minst 40 minutter før den kunne være på plass.
— Da forsto jeg at håpet var ute for pasienten, sier hun stille.
For Kerstin ble dødsfallet et klart bevis på at det ikke var tilstrekkelig med en ambulanse. Hun tok opp hendelsen med sin egen sjef, og ville at sjefen skulle fortelle videre hva som hadde skjedd, slik at ledelse og politikere forsto hvilken risiko det innebar med bare en nattambulanse.
Da forsøket skulle gjøres permanent i april 2009, innså Kerstin at det var umulig å få noe gehør hos sjefen og bestemte seg for å gå til lokalavisen.
— Jeg kunne ikke bare stå der og vite at jeg ikke hadde gjort alt som sto i min makt. Det handlet jo om pasientsikkerhet og det måtte bli kjent at inndragningen av ambulansen kunne få alvorlige konsekvenser.
Det ble en folkestorm. Kerstin var ikke bare med i lokalavisen, men også i radio, tv og rikspressen. Hun fikk sterk støtte av allmennheten. Opinionstrykket gjorde at forsøket ikke ble gjort permanent. En ny ambulanse ble satt inn i Skara et par mil unna, slik at området var dekket av to ambulanser.
På jobben ble hun møtt med iskulde. Etter sommerferien kjente hun at hun ikke kunne jobbe videre på sykehuset. Hun skyldte på det nye arbeidstidsskjemaet som passet henne dårlig, og leverte inn avskjedssøknad.
At Kerstin likevel klarte seg godt gjennom den vanskelige tiden takker hun sine nærmeste for, hennes store familie med foreldre, søsken og den snille mannen sin. Dessuten sier Kerstin at hun har et sterkt indre kompass, og til tross for at det har vært tøft skulle hun ikke nølt med å gjøre det samme igjen.
I desember for et drøyt år siden sluttet hun på sykehuset, og allerede i januar fikk hun ny jobb på et privat pleiehjem hvor hun arbeider som behandlingsutvikler/forstander og trives kjempegodt. Hennes nye kolleger jublet da hun fikk prisen som "årets varsler" som deles ut av Sjukhusläkarföreningen. For Kerstin kjentes det som en offisiell gjenopprettelse.
— Alle vi som arbeider i helsevesenet vet jo at det blir feil iblant, men det er sjelden noen tør å si noe, eller man tror kanskje man ikke har rett til å gjøre det. Det viktige er jo at feilene blir synlige slik at vi kan gjøre helsevesenet bedre og sikrere, siere Kerstin med ettertrykk.
