Dette skriver Dag Frode Kjernlie, anestesilege og medisinsk leder i Luftambulansen Dombås i et debattinnlegg i Gudbrandsdølen Dagningen.

Prehospitale tjenester er tradisjonelt ambulanse, luftambulanse og AMK (113). En utvidet definisjon tar med primærlegene, legevaktene, lokalmedisinske sentre (LMS) og «førsterespondere» (lokalt brannvesen med hjertestartere). Disse sammen utgjør det absolutt viktigste akuttilbudet! Ikke det lokale og funksjonsfordelte sykehuset.

Vi har nå muligheten til å få et nær komplett «Mjøssykehus» i Innlandet, med alle fag samlet under ett tak, med nye behandlingstilbud og topp moderne teknologi, og med hjerteinfarkt- og hjerneslagsenter.

En integrert del av Mjøssykehus-modellen er satsing på prehospitale tjenester. Mjøssykehuset og prehospitale tjenester vil kunne gi Innlandspasientene et betydelig bedre akuttilbud i fremtiden. Skal man «prioritere» fortsatt drift ved alle dagens sykehus må noe nedprioriteres; antakelig prehospitale tjenester.

Ingen kommer til å dø pga. noen minutter lengre transport til sykehuset. Marginalt lenger reisevei oppheves av et mye mer komplett tilbud. Man vil aldri unngå dødsfall under transport, men det er ekstremt sjeldent.

Nesten ingen av dem som dør like før man ankommer sykehuset ville overlevd uansett. Sånn er livet – og døden. I dag er det en del pasienter som må passere det første sykehuset fordi deres «problem» må behandles ved det neste sykehuset.

Om ti år vil ambulansepersonellet analysere viktige blodprøver ute hos pasienten. Svaret kommer etter noen minutter. Samtidig vil de gjøre EKG-undersøkelse hos en pasient med for eksempel tungpustethet, og de vil kikke raskt på hjertet og lungene med et ultralydapparat. En lege vil sitte inne på sykehuset/legevakta og bidra med tolkning av bildene. Slike ultralydapparater kostet for 10 år siden mange hundre tusen. I dag koster de 20.000.

I løpet av sekunder vil ambulansepersonellet og legen se at pasienten har svær hjertesvikt, og blodprøvene vil bekrefte et hjerteinfarkt. Man vil sende videobilder av pasienten, sammen med viktige målinger. Målrettet behandling kan starte på stedet, akuttmottaket kan forberede seg, og man har et mye bedre beslutningsgrunnlag.

Kanskje skal pasienten rett til et hjerteinfarktsenter for avansert og tidskritisk utblokking (PCI), som da vil være i Innlandet og ikke i Oslo eller Trondheim. Eller kanskje til det lokalmedisinske senteret fordi god pleie og omsorg pga. pasientens grunntilstand er viktigst.

Antall ambulanser vil bli utvidet, og det bør i stor grad dreie seg om avanserte enmannsbetjente «vurderingsambulanser», topp utstyrt og med høyt kompetent ambulansepersonell. Dette må i hovedsak komme i tillegg til «vanlige» ambulanser, i nært samarbeid med kommunene.

Det vil bli opprettet en ny luftambulansebase i Mjøsområdet, i tillegg til den anestesilegebemannede ambulansen HSØ har gitt oss ved Mjøsbrua. Disse vil styrke den akuttmedisinske beredskapen i hele Innlandet. Sammen med Dombåsbasen vil beredskapen få et betydelig løft.

Sykehusverdenen og akuttberedskapen forandrer seg dramatisk. Å tviholde på det gamle er ikke pasientvennlig eller fremtidsrettet. Lytt til pasientorganisasjonene og alle kommuneoverlegene og ordførerne lengst unna Mjøsområdet, de vil ha «Mjøssykehus» og styrkede prehospitale tjenester. HSØ har et stort ansvar for å hindre at hovedsykehusmodellen havarerer pga. intern rivalisering og krangling noen av Mjøsbyene imellom.

Les hele debattinnlegget i Gudbrandsdølen Dagningen.