Hopp til hovedinnhold


Livredderne i den andre enden

Da pappa Johan Øvrebust fant Sakarias (1) sterkt nedkjølt ute i snøen 1. desember, var det Hilde Forshaug og Kai Fløtre som tok imot samtalen på nødnummeret 113. Hør om hvordan de jobber, og opplevelsene rundt dette oppdraget.

Da pappa Johan Øvrebust fant Sakarias (1) sterkt nedkjølt ute i snøen 1. desember, var det Hilde Forshaug og Kai Fløtre som tok imot samtalen på nødnummeret 113, skriver Sunnmørsposten.

Les også bakgrunn i Sunnmørsposten: Sakarias (1) overlevde marerittet

– Vi hørte med en gang at det var en 113-samtale, fordi telefonen da ringer med en spesiell tone. Jeg hadde hovedansvaret med å føre samtalen, og makkeren min Kai lyttet, forteller Forshaug, som var medisinsk operatør på vakt, og som var den som snakket med Johan Øvrebust.

Familien i Stordal fortalte lørdag historien sin i Sunnmørsposten. Vesle Sakarias hadde klatret ut av sprinkelsenga si og ble funnet ute i minus ti grader med kroppstemperatur på 21 grader. De er begge helt klare på at det ikke handler om å tegne et glansbilde av sin egen innsats, og at dette er jobben deres. Men like fullt er de også mennesker, og slike oppdrag kan gjøre noe med en.

Samspill for å redde liv

– Saken som vi nå refererer til, er noe av det vanskelige vi kommer ut for i jobbsammenheng, fordi det handler om et lite barn, forteller Forshaug, og blir stille.

– I den første brøkdelen av et sekund føles det som om «rullgardina går ned», og man har ikke lyst til å være med. Men, forklarer Forshaug, man hanker seg inn igjen og faller tilbake på det man har i hodet, og de verktøyene man har tilgjengelig; blant annet medisinsk indeks som forklarer framgangsmåter i ulike scenarioer, hvilke spørsmål man trenger svar på og hvordan man skal føre samtalen videre.

– Man har gjerne pårørende i andre enden, som naturlig nok er mer enn oppbrakte. Her var det en forelder som har et livløst barn. Da handler det om å få den andre parten med på laget, i et samspill for å redde et liv, sier Forshaug. Kjøpe tid.

– Stordal er et område som ligger noe utafor allfarveg. Det er ingen ambulansestasjon der, så vi visste dette ville ta tid, forteller Fløtre om dagen da telefonen fra Øvrebust kom inn. Fløtre var ressurskoordinator på vakt i den akuttmedisinske kommunikasjonssentralen (AMK) ved sjukehuset i Ålesund da 113-telefonen fra Stordal kom inn. Det vil si at det var Fløtres ansvar å få alarmert og sendt ambulanse, lege og helikopter i retning hjemmet til familien Øvrebust:

– Det vi gjør er å samle alle trådene; vi veileder, konfererer med leger og helikopter, gir posisjoner og oppdaterer på status, Når ambulansen kommer til stedet, må alt ligge til rette. Nærmeste ambulanse sto på Sjøholt. Nå gjaldt det å kjøpe tid.

Roser hjemmesykepleien

– I dette tilfellet ringte vi hjemmesykepleien i Stordal. De tok med seg to damer til stedet, og de gjorde en kjempejobb!, roser Fløtre. Han forteller at personalet fra hjemmesykepleien dro til huset, og parkerte utenfor med nødblinkingen på, så ambulansen som kom ville finne fram umiddelbart. I tillegg hadde de med seg en hjertestarter.

– All honnør til dem. Det er folk som ikke har akuttmedisin som sitt daglige virke, men som tok situasjonen på strak arm, sier Fløtre, som også berømmer ambulansepersonalet fra Sjøholt og innsatsen de gjorde på stedet.

30-40 telefoner rundt oppdraget

Da disse ankom tok de over behandlingen av barnet, og forbindelsen til AMK ble brutt. Men som koordinator fortsatte begges jobb med å tilrettelegge og planlegge ressursene for hvor og hvordan den lille gutten skulle fraktes.

– Det er mye negativt stress fordi ting skal skje så ufattelig fort. Vi må tenke kreativt, hele tiden tenke et skritt fram. Hva om været er så dårlig at helikopteret ikke kommer fram? Vi må hele tiden ha en plan B og C, sier Fløtre.

– Vi tok sikkert 30–40 telefoner rundt dette. St. Olavs Hospital i Trondheim og Rikshospitalet i Oslo ble konferert. En må jo ha spesielt utstyr til barn, så hvem har slikt og hvem har kompetanse til å ta imot et barn på kort varsel. Her i Ålesund sto det et fullt barneteam pluss traumeteam klart. Ambulanseflyet på Vigra ble også holdt igjen. Det er et kjempestort apparat som står i beredskap i bakgrunnen, og et enormt tidspress, forklarer Fløtre.

– Og oppi alt dette får vi inn andre henvendelser både til 113 og legevakta. Arbeidsbelastningen var stor på dette tidspunktet, sier Forshaug.

– Far var utrolig flink. Han var lydhør, og fikk gitt fra seg de opplysningene som vi trengte for å komme i gang, og det gjorde han kjapt. Under det presset som han var i, med det lille barnet, og alene med andre små barn gjorde han en kjempejobb. Det synes jeg er viktig han skal ta med seg videre.

Et stort apparat

Forshaug legger ikke skjul på at dette er ett av de verste scenarioene hun får, og at hun gikk noen runder med seg selv etter at oppdraget var over. – Så kom beskjeden om at det så ut til at det kanskje kunne gå bra – og at det etterpå gikk bra, det er vi veldig glade for, sier hun.

– Her er det et stort apparat som har fungert, forklarer Fløtre. – Så er det veldig godt at foreldrene har fått barnet sitt hjem til jul, avslutter Forshaug.

Se også: Videointervju med familien i Sunnmørsposten

Les mer om saken i Sunnmørsposten