Hopp til hovedinnhold
Dansk julehjerte. Foto: Jens Gyldenkærne Clausen


Liv og død i startgropa av legelivet

«Stedets ambulansearbeider hadde gjort det til en vane å bli kjent med turnuslegen som kom ved å invitere denne mer eller mindre bortkomne personen hjem til sitt hus.»

Den gang da distriktsturnus sto for tur for snart et sølvbryllup sia, sa mannen min «nå må du dra alene, forteller Kari Thori Kogstad, fastlege, Gjerdrum legesenter i et innlegg i Utposten - et fagblad for allmenn- og samfunnsmedisin.

Vi har fulgt etter deg lenge nå, her har vi et nettverk. Du drar og helgependler hit til oss.» Han hadde rett. Vi hadde to barn som var under tre år, født i løpet av knappe to år, og vi hadde bodd tre ulike steder i landet i samme periode.

Møtet mitt med allmennmedisin var overveldende. Så mange pasienter, så mange vakter, så mange mil å kjøre på ukjente veger og så mange problemstillinger.

To ting reddet meg. Veilederen min var en erfaren og veldig travel lege, men responderte alltid når jeg banket på med «Jada, jeg har tid. Jeg har aldri bedre tid enn akkurat nå.»

Det andre som reddet meg var stedets ambulansearbeider som hadde gjort det til en vane å bli kjent med turnuslegen som kom ved å invitere denne mer eller mindre bortkomne personen hjem til sitt hus. Der satt kone og tre barn i barnehage- og barneskolealder klare rundt middagsbordet. Han bød på familielivet sitt, og det var akkurat det jeg var helt abstinent på, og jeg tok imot med åpne armer og sulten mage.

I starten av den aller første legevakta mi der jeg var sikker på at barna med fremmedlegeme i luftrøret sto i kø, foreslo ambulansearbeideren som også var på vakt, at vi skulle ta en kaffe. Det gjorde vi, men etter få minutter var det alarmoppkalling og utrykning til trafikkulykke. Vi dro dit sammen, og hans ro smittet over på meg. Det viste seg å være et suicidforsøk som ambulansen og jeg håndterte sammen. Skuldrene mine sank ned og nådde aldri etter dette høydene de hadde første vakt igjen.

Red.anm.: Så skjer det noe dramatisk ...