Hopp til hovedinnhold


Julehilsen fra Ambuvalentus

Åpenbart politisk korrekt ville det nå vært å skrive om overforbruk, tingbegjæret og det evige vomfyllet. Det er ikke det at jeg ikke mener noe om det, selvsagt. Men ikke i dag. I dag er det barnet i krybben jeg tenker på.

Åpenbart politisk korrekt ville det nå vært å skrive om overforbruk, tingbegjæret og det evige vomfyllet. Det er ikke det at jeg ikke mener noe om det, selvsagt. Men ikke i dag. I dag er det barnet i krybben jeg tenker på.

For jula er for barnet. Selv om vi driter i det når vi kjøper rådyre gaver og drittungene bare setter pris på innpakningskartongen. Jula handler om barnet.  I krybben. Med mutter og fatter rundt senga.

Og apropos; med fare for å bli arrestert av en eller annen bibelhistoriker. Hvor var besteforeldrene?

De var formodentlig døde. De drev nemlig med det på den tida. Døde altså. Før de ble besteforeldre. De levde alvorlig kort, i den tida….

Hmmm… kanskje litt som her. Og nå? Om du er på jobb nå – se deg rundt. Er dine kollegers alderssammensetning kanskje ganske korrelerende med den du finner i juleevangeliet. Fullstendig upåvirket av så vel kreftforskning som antibiotika?

Hvorfor er det slik? At femtisser i ambulansetjenesten er like sjeldne som besteforeldre i Nazaret for to tusen år siden?

Men nei, det var ikke de manglende besteforeldrene jeg skulle kommentere. Ei heller de tre vise menn. Som skulle vise seg å være langt fra vise, der de satte i gang den tradisjon som skulle bli vår tids henfallenhet til kommersets alter. Maken til bommert!

Ikke gjeterguttene heller. Selv om jeg har en lang og tradisjonsrik kjærlighet til disse stakkars proletarene. Som hadde skiftordninger helt hinsides menneskerettigheter. Og som likevel fant det for godt å finne tid til å besøke en nyfødt guttepjokk i en stall.

Ikke engang det faktum at bolighaiene skodde seg på fattigfolk den gangen også – skal jeg kommentere. Jeg har nemlig vært i trygdeboliger som helt ut er sammenlignbare med forholdene i en to tusen år gammel stall…

Nei, i dag tenkte jeg jeg skulle se litt på sjefen til Kvirinius, selveste keiser Augustus. Han, som fikk Maria full av hvetebakst i ovnen og Josef, snekkern, til å slite seg over store deler av de i dag krigsherjede delene av Midtøsten.

Augustus gav befaling om at ”hele verden” skulle innskrives i manntall. Stilig dud denne Augustus. Herlig forståelse av jorden. Hele verden, liksom. Nøyde seg ikke bare med å si ”de vi romerne hersker over” liksom. Minner meg om ganske mange i nåtiden….

Føkk! Nå kom jeg helt ut av det. Fikk nettopp beskjed fra den elskelige norske skatteetaten om at praksisen med å overføre restskatten jeg skulle betalt til påleggstrekk i 2011 er opphørt. Keiseren i skattedirektoratet har sendt ut befaling om at man i stedet skal ta utleggsforretning for beløpet. Noe som i praksis betyr at bilen min nok ryker. Midt i julestria. Det var skikkelig julegave det, tenker jeg!

Jeg har sagt det før: Jeg er glad for å betale skatten min. Det gjør nemlig at jeg kan ha så høy lønn og kjøre så dyr bil på jobb. Men akkurat nå sitter jeg med den følelsen stakkars Josef må ha hatt, da han dro med seg kjerringa og det ufødte og uekte barnet sitt over fjellene. Staten stoler liksom ikke på meg.