Operasjonsleder Finn Håvard Aas ved Øst politidistrikt mottok den første meldingen om raset klokka 04.00 i romjula. Innringeren var en 19 år gammel gutt som kjørte bil mot rasstedet, da han plutselig oppdaget at veien brakk opp under dem. I samtalen sa han: " Jeg er mest bekymret for de folkene som ligger og sover".

Aas fortalte at det ikke er uvanlig at det går leirskred på Romerike. Det skjer nesten årlig. Det er ikke katastrofe at en vei sprekker opp, sånn i utgangspunktet, sa han. Etter samtalen var avsluttet kalte politiet ut politihelikopter for å få oversikt over skredet, og de sendte patruljer til stedet.

Samtalen varte i ca 5 minutter. I løpet av disse minuttene fikk politiet mange nødtelefoner for folk som hadde sett raset, eller folk som var tatt av raset. AMK og HRS ble varslet for å få ut Sea King.

Thomas Salater Sletten var på jobb som operasjonsleder i AMK Oslo da han mottok en trippelvarsling med melder. Da fikk vi den første forståelsen av det som hadde skjedd, men vi begynner tidlig å sende ressurser.

AMK Oslo dekker et område på 1,6 millioner mennesker, og selv om Sletten visste hvor Gjerdrum var på kartet, så var han ikke kjent i området.

De fikk tilbakemeldinger på at det snødde sidelengs.

Hans Kristian Jørgensen, innsatsleder ved ambulanseavdelingen ved OUS, ble kontaktet av AMK på telefon. Av AMK fikk han beskjed om å sette kursen i retning Gjerdrum.

Jørgensen fortalte at kjøreturen mot Gjerdrum var krevende. Han kjørte i bilen alene, og han hadde sju ulike samband med seg i bilen. Gradestokken i bilen hans viste mellom 0 og en grad denne natta. Det sludda, og sikten var dårlig.

Det ble bestemt at det ikke skulle opprettes et eget skadested for de skadde på stedet. Det var 40 ambulanser til stede, og de skadde skulle kjøres bort så fort som mulig.

— En av de vanskeligste etiske valgene jeg har gjort i mine 26 år i ambulansen var å bestemme hvem som skulle gå ned til skredkanten. Vi hadde USAR- personell som gjorde dette. Vi visste at det ikke var trygt i det hele tatt, men vi måtte ta noen valg for å redde noen, sa Jørgensen.

Politiet blir etter hvert oppringt av borettslagslederen i området som forteller at det hadde gått ti blokker ned.

Siri Lill Mannes stilte spørsmålet: " Hvor går grensa på hva du kan sende folk inn i?" Sletten fra AMK svarte følgende på spørsmålet:

— Den biten må den operative delen snakke litt om, men jeg hadde en vond magefølelse rundt hele settinga. Jeg kjenner det operative miljøet og jeg stoler på det, men det var en bismak å sitte og se på kartet og ikke vite hvor stort dette skredet var, for vi trodde jo at det var tre kilometer langt.

Vi fikk bekrefta at det var enormt og kanskje større enn det vi hadde sett for oss, sier han.

Sletten fortalte at de hadde fått en telefon fra noen som hadde hoppet ut av andreetasje og sto på veien, og det var i ytterkanten av det store boligfeltet som var rammet. Da fikk de bekrefta at det var enormt.

Siri Lill Mannes ba Jørgensen fortelle hva han så da han kom til stedet:

— Jeg så egentlig bare totalt kaos. Det var masse blålys som gikk rundt. Det snødde på tvers, og det var nesten umulig å se noe. Jeg syntes også at jeg hørte en buldrelyd, forteller Jørgensen.

Første innsatsleder i Gjerdrum var Marit Furuseth, innsatsleder politi i Øst politidistrikt. Furuseth fortalte:

— Jeg var på jobb den natta skredet gikk. Jeg har alltid tenkt at en katastrofe komme overraskende på, og jeg fikk rett. Jeg fikk veldig rett. Mitt inngang til oppdraget her var at jeg hadde vært ute noen timer.

Jeg hadde avløst Ketil (innsatseleder politi, red.anm) på kveldsvakta, og jeg hadde brukt litt tid på avløsningen på grunn av et krevende oppdrag kvelden før. Jeg kjører patrulje noen timer.

Det var stille og rolig. Det snødde litt og var bekmørkt, så jeg kjørte etter hvert inn for å spise litt mat. Jeg satt på vaktrommet da jeg fikk melding rett før fire om at det mulig har gått et skred i Gjerdrum.

Den ene patruljen hos oss slutter klokka fire. De var slitne, det hadde vært på et krevende oppdrag så jeg snakket med dem 03.30.

Jeg sa da at de kunne kjøre hjem 03.45, men at de måtte ha på sambandet. Jeg hadde akkurat spist havregrøt, da jeg fikk melding fra operasjonssentralen om et mulig leirskred.

Meldinga var såpass lite alvorlig at jeg tenker at jeg kjører opp alene. På vei til stedet var det stille på sambandet. Den eneste meldinga jeg fikk var at noen personer var fastklemte og ikke kom seg ut.

Jeg skal ærlig innrømme at på det tidspunktet der skjønte jeg fremdeles ikke alvoret. Jeg begynte å få en dårlig magefølelse når det blir veldig stille på samband.

Etter hvert fikk hun melding om at det er satt katastrofe på oppdraget. Det var helt uvirkelig for meg. Var det ikke bare et lite skred og noen som satt fast?

Se hele paneldebatten her