Hopp til hovedinnhold
Historiske paramedicstudenter på Høgskolen i Oslo og Akershus. Foto: Trine Staff
Merket til paramedicstudenter på OsloMet - storbyuniversitetet. Foto: Trine Staff


Høring: Egen autorisasjon for paramedisinere

I 2019 var det over 2100 søkere med paramedisin som førstevalg.

Antall søkere per studieplass er blant de høyeste for alle universitets- og høyskoleutdanninger i Norge.

Helse- og omsorgsdepartementet har sendt på høring et forslag om å autorisere paramedisinere med egen autorisasjon som helsepersonell. Det samme gjelder naprapater, osteopater, logopeder.

Paramedisin er den eneste av disse som anbefales som en egen autorisasjon av både Helsedirektoratet og Helsedepartementet i høringsnotatet, mens Stortinget har vedtatt at naprapater og osteopater skal få autorisasjon som helsepersonell uavhengig av at Helsedirektoratet vender tommelen ned for at disse skal autoriseres.

Helse- og omsorgsdepartementet har kommet fram til at det bør gis autorisasjon til yrkesutøvere med logopedikompetanse uavhengig av Helsedirektoratets vurdering her også.

I brev av 5. juli 2016 fremsatte Delta, på vegne av yrkesgruppen med paramedisin-utdanning, anmodning om autorisasjon.

Per i dag er det 29 helsepersonellgrupper som har egen autorisasjon. En slik offentlig godkjenning innebærer at det blir en beskyttet tittel.

Helsedirektoratets vurdering

Fra side 26 i dokumentet kan man lese om vurdering av utdanningen og yrkesrollens innhold og en egen autorisasjon for paramedisinere.

«Departementet viser til at betydningen av kompetanse i de akuttmedisinske tjenestene er omtalt i Meld St. 11 Nasjonal helse- og sykehusplan (2016-2019) og Meld. St. 7 Nasjonal helse- og sykehusplan (2020-2023). Det framgår blant annet at det prehospitale mulighets- og ansvarsrommet er utvidet, og en faglig kompetent ambulansetjeneste får større betydning enn før.» (s. 30)

Videre:

«Paramedisinere får i dag autorisasjon som ambulansearbeider. De to yrkene ambulansearbeider og paramedisiner har forskjellig utdanning på hhv videregående skole- og bachelornivå. Dette er to ulike yrkesgrupper og det foreslås at paramedisinere gis autorisasjon som paramedisinere. Paramedisinere som har autorisasjon som ambulansearbeider kan søke om å få endret sin autorisasjon til paramedisiner.»

Noe tidligere i dokumentet (s. 29) står det:

«Direktoratet viser til at det er behov for en bredere og mer avansert kompetanse enn dagens utdanning i ambulansefag (ambulansearbeider).»

Videre på samme side:

«Det vil kreve økt kompetanse å håndtere flere pasienter med sammensatte medisinske problemstillinger (multisykdom) og multifarmasi, som særlig kan oppstå hos den økende andel eldre i befolkningen. (...) Økt satsning på rus og psykiske lidelser utfordrer også ambulansetjenestens samlede kompetanse. I tillegg innebærer utviklingen av nye moderne behandlingsmetoder kortere liggetid i sykehus, med økt risiko for alvorlige komplikasjoner etter at pasienten er utskrevet fra sykehus.»

Departementets vurdering

Departementets vurdering er følgende:

«Paramedisinerutdanningen er innlemmet i RETHOS* og det har blitt utarbeidet faglige nasjonale retningslinjer. Departementet vurderer derfor at denne utdanningen holder et tilstrekkelig faglig nivå og at utdanningstilbudene er tilstrekkelig enhetlige og gjenkjennelige uavhengig av utdanningsinstitusjon til at denne yrkesgruppen kan inngå i tildeles autorisasjon i Norge.» (s. 36.)

(Red.anm.: * RETHOS står for Nasjonale retningslinjer for helse- og sosialfagutdanningene. RETHOS er Kunnskapsdepartementets styringssystem for helse- og sosialfaglige utdanninger og har som mål at utdanningene er framtidsrettede og i tråd med tjenestenes kompetansebehov og brukernes behov.)

Økte krav og behov for forskning

Dokumentet henviser også til en rapport utarbeidet av Helsedirektoratet med følgende betraktninger for hvorfor paramedisin krever egen autoriasjon:

«Samlet sett økes kravene til ambulansetjenesten, både når det gjelder kapasitet og oppgaver. Utvikling av diagnostiske hjelpemidler og behandlingsmuligheter trekker i samme retning. En aldrende befolkning der flere vil ha behov for helsehjelp, kortere liggetid i sykehus og økt satsing på rus og psykiske lidelser utfordrer også ambulansetjenestens samlede kompetanse. (...)

Av faglig utbytte må utdanningen gi økt kompetanse i å vurdere situasjoner, behandle tilstander og arbeide selvstendig. Samtidig må utdanningen gi en bredere og mer avansert kompetanse enn dagens grunnutdanning i ambulansefag.» (s. 28)

Videre:

«Etablering av en bachelorutdanning i paramedisin er ment å styrke fagutvikling og forskning innen akuttmedisin ved at utdanningen legger til rette for en akademisk karriere og samtidig bidrar til å sikre at tjenestene er basert på en kunnskapsbasert praksis.» (Ibid.)

Ingen enhetlig utdanning internasjonalt

Det kommer fram på side 27 i dokumentet at det er svært ulike standarder i Europa for hva en paramedisiner-utdanning innebærer:

«I Danmark er det etablert en egen utdanning for paramedicinere. Denne utdanningen er en 5 ukers videreutdanning som bygger på utdanning som ambulancebehandler (3 år og 7 måneder utdanning med avsluttende svenneprøve).

Island har ulike kompetansenivåer for ambulansepersonell, både Emergency medical technicians og paramedics. Vilkåret for autorisasjon som paramedics i Island er utdanning på universitetsnivå ved en utdanningsinstitusjon godkjent av islandske helsemyndigheter.

Sverige og Finland har ikke regulert yrke som paramedics. Finland har likevel i helsetjenesten prehospital helsehjelp på to kompetansenivåer, både Emergency Medical Technicians (EMT) og Paramedics, der paramedisinere har en ledende rolle. Sverige har ambulansepersonell som omfatter spesialisering innen ambulanssjukvård for undersköterska (helsefagarbeider), sjuksköterska (sykepleier) og specialistsjuksköterska (sykepleier).»