Vi vil ikke greie å forbedre den norske helikopterberedskapen slik vi ønsker, om vi ikke evner å tenke helhetlig og i sammenheng, skriver Oberst og sjef for 137 luftving i Luftforsvaret  Rolf Folland i en kronikk på NRK Ytring.
Debatten om den norske helikopterberedskapen er blitt revitalisert etter den tragiske busskapringen på Tyin tidligere denne måneden. Selv om det er bred enighet om at beredskapen må forbedres, ser vi ikke de resultatene vi ønsker oss.
I tiden etter terroraksjonen 22. juli 2011 ble norsk helikopterberedskap for alvor et omdiskutert tema, og i alle deler av forvaltningen har det vært ønske om å forbedre situasjonen. Likevel er vi i ferd med å miste det mest åpenbare av syne: Vi ser ikke de nasjonale helikopterressursene helhetlig og i sammenheng.
Norge har en stor helikopterflåte som skal kunne løse ulike oppdrag og hendelser. Men fremdeles står brann-, politi og redningshelikoptrene på hver sin base, med sin egen kultur for organisering og samarbeid, og med blikket festet på egen sektor. Det vil være en betydelig forbedring i beredskapen om man kan samle miljøene og kompetansen for å lære om og av hverandre.

Tenke på tvers

Det skal brukes mye ressurser på å styrke helikoptertjenestene de neste årene. Fra 2017 får vi nye redningshelikoptre og i den forbindelse skal regjeringen investere i nye hangarer og bygg på blant annet Rygge. Politiet planlegger helikopterbase på Alna i Oslo. Forsvaret på sin side, vil ha et eget helikopterøvingsfelt på Østlandet. Hvor er ennå uavklart – kanskje blir det Rena, kanskje blir det Rygge.
Potensialet i helikopterflåten er stort, midlene er avsatt og viljen til å bli bedre er absolutt til stede. Likevel står vi i fare for å bomme på hovedutfordringen. Hvordan skal vi få menneskene og maskinene, som samlet utgjør norsk helikopterberedskap, til å jobbe mot samme mål, løse komplekse operasjoner sammen og skape reell forbedring?
Les hele kronikken hos NRK Ytring