Hopp til hovedinnhold


Gutten som ikke blir glemt

– Vi var ikke modige nok til å stille de vanskelige spørsmålene, sier politimannen som var med på etterforskningen av Christoffer-saken. Nå deler han erfaringen med studentene på politihøgskolen, forteller NRK Vestfold.
Rolf Arne Sætre var en av de fem første som jobbet med drapssaken i februar 2005. Med bare halvannet års politierfaring fra et lite lensmannskontor i Vestfold fikk han jobben med å etterforske hvorfor en åtte år gammel gutt lå død i senga si.
– Jeg var stolt av å få bli med på min første store kriminalsak.

Trodde det var stefaren

Etterforskningen varte i 12 dager. 18. februar ble den brått henlagt fordi bevisene ikke var gode nok. Siden har saken forfulgt Sætre. Hva gikk galt?
– Det er et spørsmål jeg har tenkt mye på. Vi var nok ikke modige nok, og vi turde ikke å stille de vanskelige spørsmålene. For eksempel til stefaren. Han ble avhørt som vitne selv om vi faktisk trodde at han hadde påført Christoffer disse skadene.
Mye kunne vært gjort annerledes, mener Sætre.
– Man må tørre å innse at voksne mennesker utsetter barn for grov vold. Når det er på plass, kan man legge opp etterforskningen på en annen måte enn det vi gjorde.

Var ikke bra nok

Politiet i Vestfold fikk mye kritikk for måten de håndterte saken på. Christoffers mormor kjempet for at saken skulle ses på på nytt. Riksadvokaten beordret gjenopptakelse og stefaren ble dømt for drapet på Christoffer.
– Verken kultur eller holdninger var bra nok på den tida, sier Sætre.

Med Christoffer i tankene

I dag jobber han i Kripos og har som sitt spesialområde å avhøre barn. Men saken om Christoffer glemmer han aldri.
– Jeg kjenner jo når jeg snakker om saken at det har gjort veldig sterkt inntrykk, og det er fortsatt vanskelig å snakke om det. Jeg har nok Christoffer med meg i det daglige arbeidet.
Les mer om saken hos NRK