Er 113-serien bare glansbilder?

Har ikke ambulansepersonell et definert apparat å falle tilbake på når opplevelsene blir for sterke? Spørsmålet stilles av veterinær i Lyngen, Kay Roger Fjellsøy i Nordnorsk Debatt.

Jeg følger selv ikke for ofte med på denne spesielle NRK-serien, men det man har sett og det man har lest av anmeldelser i forhold til dette programmet viser en hverdag for vårt viktige, fantastiske og dyktige ambulansepersonell, og man sitter igjen med inntrykket av at de i tillegg til å være faglig dyktige, reflektert og knakandes gode medmennesker også takler sitt arbeid beundringsverdig godt.

Men så leser man i Nordlys sin reportasje 14.10.2020 at bildet nok er et annet, skal man tro det man leser. Og derav overskriften.

For man tror egentlig ikke det man leser. At ambulansepersonell faktisk ikke har et definert apparat å falle tilbake på når opplevelsene blir for sterke og inntrykkene og påkjenningene av spesielle hendelser, spesielt i kategorien vold mot andre og seg selv, blir for vanskelige å håndtere.

Er det mulig?

Med et forbehold om at det er korrekt det som står i Nordlys, at det er overlatt til tilfeldighetene om ambulansearbeidere får oppfølging etter dramatiske hendelser, ja så er det intet mindre enn skandaløst.

Jeg kan ikke tenke meg større traumatisk opplevelse enn å være første mann på stedet etter at noe høydramatisk har funnet sted og der mennesker er skadet eller skader andre med ofte stort skadeomfang og med tidvis fatale konsekvenser.

Dette er inntrykk ingen på denne kloden med hånda på hjertet kan si ikke lager uutslettelige inntrykk med dertil hørende traumeskader og «arr på sjela».

Disse inntrykkene tenker jeg er så altoppslukende at uten profesjonell bistand (og addert opp gjennom mange år av slike inntrykk), vil de være potensielt skadevirkende og ødeleggende, selvfølgelig avhengig av hvilke personlige ressurser man besitter og hvilket apparat man har rundt seg.

Hvis ambulansepersonell etterlyser et slikt apparat, ja da anser jeg det som enhver leders plikt og ansvar å høre etter og ta tak i denne utfordringen. Da er det relevant, ikke bare syt og klaging.

Hvis det medfører riktighet at dette ettervernet er etterspurt i lang tid, er det grunn til å være bekymret på de ansattes vegne - og for hele denne samfunnskritiske ambulansetjenesten som sådan.

Antar dette er et spørsmål om økonomi. Antar at dette er et spørsmål om ressurser og prioriteringer. Nå har jeg ikke inngående kjennskap til hvor stort sykdomsbetinget fravær er innenfor denne bransjen, men jeg antar det ikke er ubetydelig.

Og jeg antar at det ikke bare dreier seg om somatiske utfordringer, men også fysikalske og psykiske utfordringer knyttet opp mot dette temaet.

Dette betyr økonomiske konsekvenser ad mass. I tillegg kommer alle aspektene omkring de menneskelige utfordringene dette fører med seg i forhold til det å fungere på jobb og i privatlivet.

Det må være i enhver organisasjons største interesse at tjenesten den leverer er så god som mulig.

Det er mennesker og ikke roboter som utfører oppdragene, og da må det være i organisasjonens aller største interesse at disse menneskene har de beste betingelser for å kunne yte i enhver situasjon.

Det er veldig sannsynlig at tidligere og ikke bearbeidede erfaringer påvirker fremtidige avgjørelser og handlinger og at dette kan gå ut over kvaliteten på utført arbeid.

Og ikke misforstå meg, det finnes neppe en eneste ambulansearbeider som ikke hver dag går ut og har de beste intensjoner om å gi 100% av sin faglige kompetanse og medmenneskelighet for å gi forulykkede og syke mennesker de beste forutsetninger og hjelp til å komme seg igjennom en dramatisk og til ofte livstruende tilstand. Og faktisk også leverer 100%.

Så tilbake til overskriften, er det glansbilder vi ser på 113?

Jeg tror det. Det er slik ambulansepersonalet ønsker at det skal være, men så viser det seg at under overflaten er ikke alt så rosenrødt. Og jeg skulle ønske jeg tar feil.

Og husk at vi snakker om kjernefunksjonen av det norske helsevesenet, paradoksalt nok.

Les hele saken hos Nordnorsk Debatt.