For ambulansearbeider Mats Eirik Rødsand fra Sortland har ting lett for å balle på seg, melder Vesterålen Online.
– Jeg er ikke så flink til å si nei. Det er noe feil oppi her, som gjør at jeg ikke får det til, sier Mats Eirik Rødsand og retter en pekefinger mot hodet.
Kona Hilde sitter ved siden av og nikker bekreftende når Mats kommer til kjernen i hvorfor kalenderen som regel alltid er smekkfull. Med tre unger mellom ett og ni år, full jobb i ambulansetjenesten, med eget foretak på si og som leder i Røde Kors sitt hjelpekorps i Sortland, sier det kanskje seg selv at få av døgnets timer går rolig for seg. På toppen av et brennende engasjement for det han driver med, har han en innrømmelse å komme med:
– Jo, jeg får litt dårlig samvittighet av å si nei. Ulempen er at det går ut over Hilde og ungene, sier han og ser på jenta han har delt livet med siden han var 17 år.
– Også ser jeg vel sjeldent mørkt på ting.

Ambulansearbeideren

Mats har allerede ti år bak seg i ambulansetjenesten i Vesterålen. Og skal vi tro både hans selv og kona har engasjementet for jobben bare blitt «verre» med årene.
– Når jeg finner noe jeg liker godt, klarer jeg ikke stoppe. Det bare baller på seg, og det har det gjort siden jeg begynte på ambulansen. Jeg bruker mye av tida mi til jobb, både i og utenfor arbeidstid, sier han.
Mats begynte først på byggfag etter ungdomsskolen, men skjønte raskt at det ikke var hammer og sag som var drømmen. Han ville jobbe på ambulanse, og det til tross for at han nærmest ble uvel av synet av blod.
– Det har vært en liten drøm fra jeg var liten av. Én ting er at jobben er spennende, noe annet er at du kommer inn i folks liv i deres verste kriser, og får lov til å hjelpe til. Det er ingenting som gir mer mening enn det, sier han.
En freidig 18-åring ferdig på ambulansefag i Narvik, nærmest krevde å få lærlingplass i Vesterålen, ringte ned de ansvarlige og maste seg til et ja.
Han var så gira, og han var så innstilt på at det var dette han skulle gjøre.
Siden han begynte som lærling i 2005 har Mats vært innom ambulansen de fleste steder i Vesterålen som vikar, før han i 2011 klasket fireårsregelen i bordet, og sa at «nuh, ska æ ha fast stilling». Og det fikk han på Sortland.

«Pensjonisten»

Mats har akkurat fylt 29 år, men har i mange år gått under kallenavnet «pensjonisten» blant kolleger.
– Det har vel med å gjøre at de tingene jeg holder på med ikke helt har passet inn i ungdomskategorien. Jeg og Hilde gjorde voksne ting fra vi var veldig unge, sier han.
De var akkurat ferdig med videregående skole, da de som planlagt fikk sitt første barn. Han var 20 år da de kjøpte sin første leilighet og giftet seg.
– Vi så ikke på det som veldig spesielt, og det vakte heller ikke særlig reaksjoner rundt oss. Men vi ble nok fort voksne, og derfra har det ballet på seg, sier Mats.
I dag har de Elida på ett år, Milla på sju og Nicklas som nærmer seg 10.
Sortland ambulansestasjon har mellom 1400 og 1500 oppdrag i året, i gjennomsnitt fire om dagen. Det kan være alt fra ukompliserte transportoppdrag til dramatiske akuttoppdrag. Fra folk med brystsmerter, mulig hjerneslag, til bilulykker eller brann. Etter ti år i tjeneste for ambulansen i Vesterålen, har du sett og opplevd mye.
–  Mange tror at store ulykker er det verste. Det er det ikke, langt ifra. Det verste er å komme hjem til noen som er på sitt siste, for eksempel et menneske som er kreftsyk.
For nærmere fire år siden startet Mats enkeltmannsforetaket Akuttmedisinsk Kompetanse, som tilbyr førstehjelpsopplæring til bedrifter, skoler og andre interesserte. Siden han startet opp har han kurset over 1500 mennesker i førstehjelp, og det på fritida.
Han drifter også et hjertestansregister for prehospital tjeneste for hele Nordlandssykehuset, og har et engasjement gjennom Stiftelsen Norsk Luftambulanse, hvor de bruker Mats som instruktør for sine kurs.
I februar ble to unge sortlandsgutter belønnet med medalje fra Carnegies Heltefond for sin innsats da en mann ble berget i en brann i Kvalsaukan i 2014. Én av ungguttene hadde vært på førstehjelpskurs med Mats bare en måneds tid i forveien.
Les hele portrettet hos Vesterålen Online