Hopp til hovedinnhold

Dette lærte jeg av advarselen

Jeg begynte å tvile på meg selv som fagperson, om jeg var kompetent. Foto: Jon Gaute Klubben


Paramedic Thomas Green gjorde en feil på et oppdrag. Klagesaken og advarselen ble en voldsom personlig belastning, men den lærte ham også enormt mye.

Fra Ambulanseforum nr. 4 2017. Tekst: Live Oftedahl

«Nå rykker vi ut til en mann som har fått hjertestans ute,» forteller Thomas Green på voice over. De er i full utrykning. «Pasienten har vært livløs ti til tolv minutter før vår ankomst.» Det klippes til gjenoppliving på stedet hvor Thomas har ledelsen. Han snakker med både pårørende og teamet på en gang. De gir sjokk. Får puls. Flytter pasienten over på båra og tar ham med til sykehuset. Mannen våkner på vei inn. «Det er en midlertidig bekreftelse på at vi kanskje denne gangen har lykkes i å gjenopplive pasienten,» sier Thomas.

Scenen er hentet fra «Sykehuset». Sesong 1, episode 40, en av de første seriene fra sykehusnorge i sjangeren reality/ dokumentar. (1)

Fra skryt til tilsynssak

Å få ROSC på en hjertestans er ikke hverdagskost. Et vellykket oppdrag. Thomas var nærmest blitt halvkjendis på Lørenskog etter å ha vært med i en sesong av programmet «Sykehuset» på TV3.

Dette var rett før det ble klarere restriksjoner på å ha med filmteam i ambulansetjenesten.

Teamet fra TV3 filmet forskjellige avdelinger på Ahus, samt arbeidet til ambulansetjenesten i området. Med sitt blide og joviale vesen hadde han blitt anbefalt av kollegaer.

Han hadde fått tillatelse av ledelsen til å ha med seg filmteam på jobb for å vise fram hverdagen som ambulansearbeider. Han fikk gode tilbakemeldinger.

Om Thomas


Sivilstatus: Gift med Silje Cathrine og har tre barn på 15, 5 og 1år.

Stilling: Paramedic i Oslo og Akers- hus, samt grunnlegger og leder av Akuttgruppen.

Hobby: Fjellturer og flyging.

Aktuell: Opplevde å få en klage- og tilsynssak i 2008 etter et rutineoppdrag. Ønsker mer åpenhet om belastningen det er å oppleve en tilsynssak, og at det blir helt klare rutiner for håndtering av slike saker fra ledelseshold og kollegastøtteordningen.

Folk i området var også positive til å bli filmet på en respektfull måte. Ambulansesjefen skrøt av ham.

Så kom klagesaken etter en nattevakt. Kontrasten kunne ikke vært større.

– Alt ble forferdelig, sier Thomas Green til Ambulanseforum i dag.

Sesong 1 synes han var morsom å være med på. I sesong 2 var alt helt forandret. Da han hadde det som verst, hadde han også et kamerateam på slep.

Han takket nei til sesong 3.

Et rutineoppdrag

Det var et rutineoppdrag som ble til en klage- og tilsynssak.

Saken gikk helt til Statens helsetilsyn.

I overgangen mellom mars og april i 2008 var han på en vanlig vakt uten filmteamet på slep. De fikk en kode 3, altså en vanlig tur, midt på natten.

En mann i 40-årene kastet opp og var svimmel. Thomas hadde 11 års fartstid og var en erfaren ambulansearbeider. Han kjørte med en som skulle opp til fagprøve.

Han lot kandidaten ta seg av undersøkelsen. Det ble gjort ABCDE-undersøkelse, og de fikk pasienten til å reise seg å gå rundt i rommet.

«Du og din kollega hjalp pasienten opp på bena og du hevder at pasienten skal ha gått uanstrengt rundt på soverommet uten støtte, men beskrevet svimmelhet,» står det i advarselsdokumentet fra Statens helsetilsyn.

Thomas syntes det lignet symptomer på diaré eller omgangssyke, og vurderte det slik at pasienten kunne bli hjemme. De ba ham kontakte fastlegen om morgenen.

Det gjorde pasienten, men måtte vente hele formiddagen på tilbakemelding. Til slutt kjørte kona ham til privatlegevakta i Oslo.

Derfra ble han sendt videre til Ahus. Han fikk CT samme dag og MR dagen etter. Det påviste at han hadde hatt infarkt i høyre lillehjerne.

– Det vanskelige med infarkt i lillehjernen er at det ikke gir spesifikke symptomer som skjevt ansikt eller nedsatt kraft i den ene siden av kroppen, sier Thomas Green.

Men man kan få nedsatt koordinasjon i armer og ben, som for eksempel at det blir vanskelig å treffe et glass man strekker seg etter. Noen opplever at kroppen heller mot én side. Man kan også bli svimmel og kvalm, og kaste opp slik denne mannen gjorde. Lillehjernen koordinerer informasjon fra balansesenteret. (3)

Helsetilsynet skriver at «I ambulanseavdelingen ved xxx sin uttalelse av xxx er det sagt at den nevrologiske undersøkelsen som ble foretatt er «klart mangelfull med tanke på å avdekke utfall for lillehjernen.».

En FAST-undersøkelse, som er det ambulansepersonell stort sett er opplært i, er altså ikke tilstrekkelig.

Opplysningen som forsvant

En måned senere ble Thomas Green kalt inn. De hadde fått en klage på oppdraget. Medisinsk ansvarlig lege var en vikar.

De gikk gjennom saken, og vikaren konkluderte med at dette var en sak det måtte gå an å ordne lett opp i.

Det hadde kommet fram at pasienten hadde drevet med dykking dagen før:

«Det fremgår av lydloggen fra samtalen med AMK at pasientens ektefelle informerte om svimmelhet, oppkast og at pasienten ikke klarte å stå oppreist. Xxx informerte videre om at pasienten hadde dykket dagen før hendelsen,» står det i advarselsdokumentet fra Statens helsetilsyn.

AMK sa at de hadde gitt den informasjonen videre til ambulansen, men Thomas mener bestemt at de aldri fikk den opplysningen.

– Det sto heller ikke i AMIS, sier han.

Ektefellen sier også til Helsetilsynet at det ble opplyst om dykkingen dagen i forveien når ambulansen var der.

Begge fra ambulansetjenesten insisterer på at dette ikke er tilfelle, ifølge Helsetilsynets skriv.

I tillegg hadde pasienten og ektefellen opplevd dem som arrogante, og at Thomas hadde stått i bakgrunnen og kommandert da de var der.

– Det var nesten det verste, forteller han til Ambulanseforum i dag. At vi ble opplevd slik.

«Ektefellen opplevde dessuten at opplysningene fra pasienten/ektefellen samt xxx sykepleiefaglige vurdering av pasienten ikke ble tillagt vekt. Du beklager på det sterkeste at dere ble oppfattet som arrogante.»

Særlig oppfatningen av oppførselen deres gikk veldig inn på Thomas. I tillegg ble inntrykket sannsynligvis forsterket da tjenesten i første omgang glemte å sende inn Thomas sitt svar til Helsetilsynet.

Det førte til forsinkelser i saken, og Ullevål måtte ut og beklage tidsbruken i media i etterkant. (4)

Medieoppslaget

I mellomtiden ble hendelsen en mediasak. Muligheten til å oppklare misforståelser opplevdes som borte. Dette var ett år etter mediestormen etter Sofienbergparksaken.

Et oppdrag hvor Erik Schjenken og makkeren hans lot være å ta med Ali Farah på legevakten rett etter at han var blitt slått ned.

Det viste seg i etterkant at han hadde fått en hjerneblødning. I media fulgte sterke beskyldninger om rasisme mot de to på oppdraget.

Medietrykket satte sitt preg på hele tjenesten. En septemberdag fikk Thomas en telefon fra en kollega. Han fortalte at det sto om saken i avisa.

Han kjørte til nærmeste aviskiosk og fant saken i Dagbladet. NRK Østlandssendingen sto utenfor ambulansestasjonen og filmet. Han ble livredd for at dette skulle utvikle seg til en ny Sofienbergsak.

– En leder høyt oppe i tjenesten hadde uttalt seg uten at jeg var informert på forhånd. Sjokket og belastningen ble enda større, forteller Thomas.

Det føltes som et slag under beltestedet. I Dagbladet fortalte pasienten at han etter MR fikk vite at 40 prosent av lillehjernen var død. Han var sykmeldt, men på bedringens vei, hadde trappet ned på bruken av medisiner, men hadde fått skjelvinger i hendene og var svimmel og trøtt.

Klagen og medieoppslagene kom samtidig med en tung periode i Thomas Green sitt privatliv. Han hadde nylig vært gjennom en skilsmisse etter et 13 år langt ekteskap.

Det medførte også et tap av nærmeste familie, og han måtte bygge opp et nytt sosialt nettverk. Han måtte venne seg til å komme hjem til tomt hus. Et tomt hus med en postkasse hvor det stadig kom brev fra Helsetilsynet.

Han fikk en konstant frykt for å åpne postkassa i tilfelle det lå nye brev der. Han endte opp med å bli sykmeldt og deprimert.

Advarselen

Først to år etter oppdraget kom konklusjonen fra Statens helsetilsyn. Thomas fikk advarsel for å ikke ha fulgt MOM-en - den medisinske operative manualen.

Der sto det at man som hovedregel skulle konsultere med lege om man lot noen bli hjemme.

Unntaket var hypoglykemi, opiatoverdose, kramper, hyperventilering og mindre uhell med svært moderat skade.

«Som hovedregel tilligger det lege å ta endelig stilling til pasienters behov for medisinsk overvåkning og behandling ved akutt sykdom eller skade. Dette tilsier at ambulansepersonell som hovedregel skal ta med pasienter til lege for vurdering,» skriver Statens helsetilsyn i sitt advarselsdokument.

Om man vurderer å la pasienten være hjemme, så «stilles det strenge aktsomhetskrav til ambulansepersonell både når det gjelder undersøkelse av pasienten, dokumentasjon av undersøkelser og funn, og til den informasjon som gis av ambulansepersonellet,» står det videre.

– På dette tidspunktet var det vanlig praksis i ambulansetjenesten i vårt område at ambulansepersonellet ikke konsulterte med leger om vi vurderte at pasienten kunne bli hjemme, forteller Thomas.

Videre står det: «Du har i ettertid vedgått at du ikke fulgte prosedyren på dette oppdraget (...) Av dine uttalelser fremgår at du erkjenner å ha gjort feilvurderinger i denne saken.»

Helsetilsynet skrev også at han ikke hadde gitt «faglig forsvarlig og øyeblikkelig hjelp».

Han tok det tungt da advarselen kom.

Nærmeste leder på stasjonen fulgte ham godt opp, og rådet ham til å bare la det gå og ikke kjempe tilbake.

Bunnpunktet

Det var en nydelig hvit jul på Østlandet. Thomas merket det ikke. Det var ni måneder etter oppdraget. Det var hans første jul uten nærmeste familie. Datteren hans skulle feire jula hos moren sin. Han sa til alle at han skulle på vakt, men det var ikke sant.

Han hadde ikke vakt før tredje juledag, og isolerte seg hjemme alene. Han hadde begynt å tenke at livet var helt meningsløst.

Tredje juledag var han ute og kjørte, og skjønte plutselig hvor langt nede han var. Han stoppet bilen og gråt, og dro deretter hjem til foreldrene.

Han innså at han ikke klarte dette alene. Han trengte hjelp. Høytider er gjerne ekstra sårbare tidspunkter når livet ikke er godt.

I etterkant fikk han, etter eget utsagn, overfladisk hjelp av en psykiater og god hjelp hos en gestaltterapeut. Han var sykmeldt i to måneder.

Jevnlige samtaler med terapeuten trengte han mye lengre. Å gjøre feil som helsepersonell gir mye skyldfølelse.

– Jeg begynte å tvile på meg selv som fagperson. Om jeg var kompetent, sier Thomas Green i dag.

Han var redd for å miste jobben. Autorisasjonen. Han hadde lån. Forpliktelser. Barn. Yrkesstolthet.

Det opplevdes som vanskelig å være åpen om dette. Veldig få kollegaer visste om hendelsen. Han viste ikke overfor kollegaer at han var redd. Og at det gikk ut over nattesøvnen.

– I dag ville jeg brukt en advokat til å hjelpe meg juridisk gjennom prosessen. Jeg vet at når leger havner i klagesaker så har Legeforeningen et helt apparat; hvordan man skal forholde seg, hvordan man skal dokumentere, om helseforetaket eller fagforeningen skal gjøre noe, og møter med arbeidsgiver.

Han har fått høre av avdelingsoverlegen i etterkant at Helsetilsynet ønsket å være tydelige på hva de mente om å etterlate pasienter – særlig med Sofienbergsaken friskt i minnet.

At ambulansepersonell skulle forstå at de ikke bør la pasienter bli hjemme etter undersøkelser uten å konsultere med lege – med unntak av noen få tilstander.

Ønsker åpenhetskultur

Som en hobby driver han med privatflyging. Han har merket seg at flybransjen har en helt annen åpenhetskultur, og er opptatt av at alle må lære av andres feil.

– Alle i flymiljøet får tilsendt en bulletin hvert år hvor havarikommisjonen har laget en rapport. Det er kjempebra og smart. Man snakker om feil for at andre ikke skal komme i samme uføre. Alle gjør feil, og det kan få ekstreme konsekvenser.

I etterkant skulle han ønske at det finnes et standardapparat når det skjer feil og man havner i klagesaker.

– Legeforeningen har en egen veileder for leger som havner i tilssynssaker og et ordentlig apparat for oppfølging. Det er fint med kollegaer og kollegastøtte, men det trengs profesjonelle. Leger og psykologer. Folk som ringer og spør om det er bra med deg med jevne mellomrom.

Oslo- og Akershustjenesten har emosjonell førstehjelp og krisehåndtering (EFOK). En kollegastøtteordning som regnes som den best utbygde og profesjonelle i hele landet. Men EFOK er mest i sving når man har vært borti tøffe arbeidsrelaterte hendelser, og fanger ikke alltid opp ting.

– EFOK fulgte meg ikke opp den gangen, og det er det mest ekstreme jeg har opplevd. De klarer ikke å fange opp problemer hjemme, pengeproblemer, utroskap eller at barna dine driver med dop.

Han er opptatt av at det lages rom for at kollegaer også kan få litt mer innsikt i hvordan man egentlig har det.

Han har fremmet forslag om at tjenesten lager små og store nettverk som for eksempel samles annenhver måned rundt en pizza og snakker om livet og indre ve og vel.

Han skulle ønske at arbeidsgiver organiserte noe slikt. Men han innser at det kanskje heller ikke er nok.

– Noen ganger vil man ikke snakke med kollegaer. Vi trenger fremdeles å jobbe med sikre rammer og en god åpenhetskultur.

Over kneika

Sommeren 2017. Han er på den ene toppturen etter den andre. Noen ganger med kona og barna. Minstemann i bæremeis på ryggen. Andre ganger med gode venner. Iblant alene. Han elsker fjellet. Fargene. Lyset. Skiftningene i været. Den krystallklare luften. Han kan gå i evigheter. Han føler seg sterk.

Det gikk bra.

Thomas Green på en av mange toppturer.

Han kom seg gjennom den harde perioden. Tvilen på seg selv. Skyldfølelsen det gir å ikke ha gitt riktig hjelp til en som trengte det.

Han giftet seg på nytt for tre år siden, og er igjen småbarnspappa. Han nyter livet. I tillegg til jobben i ambulansetjenesten driver han et firma som går godt.

Denne dyrekjøpte erfaringen satte ham på en stor prøve som han kom igjennom med mye lærdom.

Han vet ikke hvordan det gikk med mannen med hjerneslag. Han har ikke snakket med ham.

– Vi må inn og omprogrammere holdninger. Selv om vi er sterke og tøffe, så er vi heller ikke noe mer enn mennesker som gjør feil.

Han har kommet fram til at han vurderer mellom 12 og 13 personer hver vakt, og har fått én klagesak i løpet av 19 år. At han kanskje er kompetent likevel. Det har tatt tid å bygge opp selvfølelsen igjen.

– Det knakk meg nesten, men det har også gjort meg trygg og ekstremt tydelig. Jeg tar ingen sjanser. Jeg bruker mye tid på journalføring. Jeg er svært nøye på å følge prosedyrer. Jeg skal reise fra pasienten og være helt sikker på at jeg har ivaretatt pasientens ve og vel.

Han fortsetter:

– Det tenker jeg alltid på. Selv i løpet av en transport på tre minutter skal pasienten få en god opplevelse. Det er svært unntaksvis at jeg lar pasienten være hjemme. Jeg reiser aldri fra et sted med en dårlig magefølelse. Da blir jeg til legen kommer.

Kilder:


1. «Sykehuset» TV3, Viafree.no
2. Statens helsetilsyn: Vedtak om advarsel 04.03.2010.
3. LHL: «Hjerneslag i lillehjernen: Viktige symptomer»
4. Dagbladet: «Etterlatt med hjerneslag», 03.09.08.
Romerikes Blad: «Rammet av slag - fikk ikke hjelp» 04.09.08
5. Helsetilsyn med legevirksomhet - veileder i tilsynssaker, DNLF.

Red. opplysning: Thomas er engasjert av Ambulanseforum med å oppdatere sosiale medier. Pasienten har lest denne artikkelen før publisering. Det går bra med ham.