Hopp til hovedinnhold


Det verste en far kan oppleve

Pårørendeerfaring: «På få sekunder ble familieidyll til ulykke. Da ble verdens beste beredskapssystem satt i bevegelse,» skriver pappa Anders Christian Geertsen i Bergens Tidende.
En fredag i oktober falt min fem år gamle sønn på sin favorittlekeplass i Norheimsund. Tauet han hang i røk. Han falt med hodet i asfalten. Jeg så ikke ulykken, men da jeg ankom skjønte jeg at det var alvorlig. Han var bare delvis bevisst. Dette er blant det verste jeg har opplevd som forelder og noe jeg ikke kunne håndtere på egen hånd. Jeg ringte 113 og fikk umiddelbart svar. Et av verdens beste beredskapssystemer ble satt i bevegelse.
Etter få minutter var brannsjefen på plass i kommandobilen, raskt etter kom ambulansen. På Norheimsund legesenter fikk vi bekreftet at redningshelikopter fra Bergen var på vei. Jeg hadde også mine to andre barn der og rakk ikke å finne noen som kunne ta seg av de to før jeg var dratt. Jeg måtte dra med redningshelikopteret.
For meg betyr det mye at vi har et samfunn hvor jeg er trygg på å etterlate mine barn hos helsepersonell. Ambulansepersonellet og de andre på legesenteret var fantastiske. Mens vi var på vei til Haukeland, fikk de to jentene tegnepapir og farger. Min ene datter tegnet en gravstein og skrev navnet til broren på den. Det er ikke en uvanlig reaksjon. Jeg takker for at mine barn så raskt fikk anledning til å uttrykke sine følelser. Dette er viktig og kunne ikke ha vært gjort bedre. Jentene ble hentet av en god venn og fikk mye omsorg.
Min sønn fikk en luftambulansebamse da vi ankom Bergen.
Denne bamsen ble hans trofaste venn og beskytter resten av sykehusoppholdet. Her må jeg på nytt rette min store takk til den norske beredskapen, for sin evne og overskudd til å ta vare på mennesket.
Bamsen ble med på CT-skanning, bamsen lå sammen med han om kvelden og trøstet han mot kvalme og smerter. Bamsen var med ham på den lange bussturen hjem dagen etterpå.
Hadde du spurt bamsen, ville den også kunne bekrefte at vi fikk den beste behandlingen man kan ønske seg.
Les hele kommentaren i Bergens Tidende