Linda Nilsen (23) har vært ambulansemedarbeider på Frøya siden 2017, skriver Hitra-Frøya.

Hvordan klarte du å kapre jobben?

– For å bli lærling som ambulansemedarbeider må du først gjennom fysiske tester. Elevene som består disse går videre til en intervjurunde. Bare et fåtall får læreplass. Jeg fikk hos Ranheim ambulansestasjon i Trondheim og det var jeg veldig glad for.
Etter å ha arbeidet i Trondheim i 2,5 år valgte jeg å søke på jobb på Frøya. I januar 2017 ble jeg tildelt et lengre vikariat på Frøya og takket ja med en gang. Jeg hadde vært stasjonert der en måned under læretiden og trivdes veldig godt. Arbeidsmiljøet på denne stasjonen er helt fantastisk. Noen ganger føles kollegaene mer som venner.
– Jeg startet med å pendle til jobb fra Trondheim, men etter noen måneder ble tanken på å flytte hjem sterkere og sterkere. Det var ikke planlagt at jeg skulle flytte hjem igjen, men da jeg fikk kjæreste her valgte jeg å gjøre det.

Hvorfor søkte du på akkurat denne stillingen?

– Det er veldig spennende og utfordrende å arbeide på Frøya. En plass som er langt unna sykehuset. Vi må gi mye av oss selv, og vi står ofte «alene» i situasjoner, noe som gjør at vi kanskje har mer behandling av pasienter enn det andre gjør.
– Det er stor takhøyde og alle får være seg selv. Det er viktig at vi går overens, da vi tross alt bor sammen. Jeg er på jobb to til tre døgn i strekk på det lengste. Da har vi hybler på stasjonen med eget soverom og bad. Kjøkken og stue er plassen vi tilbringer mest tid sammen når vi ikke sitter i bilen.

Hvordan er det å arbeide på et lite sted?

– Det er stor kontrast mellom by- og distriktstjenesten. Vi har ikke alle samarbeidsetater like i nærheten. Hvis det først skjer noe her så står du veldig alene. Vi har ikke anestesileger som kan rykke ut. På natt er den nærmeste legen på Orkanger. Vi har de på telefon hvis vi har behov for det, men det er vi som må ta avgjørelser. Politiet kan også være langt unna.
– Heldigvis har vi et bra brannvesen som er kurset i førstehjelp. De er veldig hjelpsomme og kan gi livreddende førstehjelp hvis det er behov for det. Når jeg går på jobb vet jeg aldri hvordan dagen blir. For eksempel neste gang jeg får matpause, når jeg er tilbake på stasjonen igjen eller når jeg får sovet.

Hvorfor valgte du dette yrket?

– Jeg valgte å arbeide innenfor helse fordi jeg kjente at jeg var skolelei etter ungdomsskolen og hadde lyst til å ta yrkesfag. Da jeg gikk på skolen arbeider jeg som vikar på Frøya sykehjem og fant ut at jeg likte å arbeide med mennesker, men at jobben på sykehjemmet kanskje ble litt for rutinepreget for min del og ville heller ha noe som var mer uforutsigbart.

Hvordan var det å skulle gå fra å være student til arbeidstaker?

– Det var tøft i starten, men det gikk gradvis bedre. Vi har et godt støtteapparat rundt oss. Det viktigste er å snakke om hendelsen etterpå. Hvis du må gråte så gråt. Sliter du med å sove må du fortelle det til de du arbeider med. Det har vært perioder der jeg har hatt behov for kollegastøtte og det har hjulpet veldig.
– De ti første månedene går du med en veileder. Da er vi tre personer på bilen. Jeg føler jeg nå har bygget meg opp en barriere slik at det ikke er like tøft lenger.
– Det jeg frykter mest er å komme til et skadested hvor det er et alvorlig skadet barn. Det har jeg heldigvis ikke opplevd enda. Jeg har lært mye om hvordan mennesker egentlig har det. Det er mye vi ikke vet om. Denne jobben har fått meg til å sette enda mer pris på de rundt meg. Jeg føler også at jeg har blitt en mer åpen person. Det er viktig at folk vet at de ikke er alene om problemene sine.

Hva er den største utfordringen med å være ung i arbeidslivet og hva er fordelene?

– Jeg har fått være med på alt fra fødsel til død. Det er mye jeg har måtte lære underveis. Det er en tøff jobb både fysisk og psykisk. Vi bytter på å kjøre bilen og den av oss som har behov for å koble av litt sitter bak rattet. Du må lese mye for å holde deg oppdatert da du kan komme borti forskjellige ting.
Les mer om saken hos Hitra-Frøya