Men selv om det er lov, synes jeg ikke det er greit at medmennesker i sitt livs største krise blir fotografert og filmet som om de var en underholdningsattraksjon, skriver Eirik Håheim Pedersen, innsatsleder i Oslo brann- og redningsetat, i et debattinnlegg i Avisa Oslo.

For noen uker siden ble jeg og mine kollegaer kalt ut til en alvorlig ulykke på en T-banestasjon i Oslo. En person var påkjørt, og lå hardt skadet under toget.

Da vi ankom sto mange skuelystne og så på. Det er ikke uvanlig. Flere filmet og fotograferte med mobiltelefonene sine. Det er dessverre heller ikke uvanlig.

For å komme ned til T-banesporet måtte vi passere folkemengden, og jeg gikk da forbi en person som sto og filmet. I forbifarten sa jeg vennlig til vedkommende at han kanskje burde stoppe å filme nå.

I ettertid har jeg tenkt mye på det han sa. Vi har ikke et lovverk i Norge som gjør at nødetatene kan nekte noen å ta opp video i det offentlige rom.

Det tror jeg heller ikke vi bør ha, av viktige, prinsipielle grunner. Derfor visste jeg godt at han hadde retten på sin side.

Vi i nødetatene forholder oss daglig til folk som filmer og fotograferer oss på jobb, når vi forsøker å hjelpe folk. Selv om vi ikke liker det, aksepterer vi loven.

Men denne gang reagerte jeg på den voldsomme responsen, og insisteringen på retten til å filme et annet menneskes lidelse.

Å filme andre menneskers lidelser handler ikke om du har lov til det eller ikke. Det handler om medmenneskelighet.

Vi rykker ofte ut til hendelser hvor mennesker er hardt skadd eller omkommet. Noe av dette er villede handlinger, det vil si folk som ønsker å ta sitt eget liv. I andre tilfeller er det ulykker.

Felles for dem begge er at det handler om mennesker i en ekstremt sårbar situasjon, ute av stand til å verge seg selv.

Vi i nødetatene gjør derfor alt vi kan for å skjerme den forulykkede, nettopp av medmenneskelighet og respekt.

På skadestedet møter vi også pressefotografer fra mediene. Dette innlegget er ikke rettet mot dem. Det er stor forskjell på profesjonelle medarbeidere fra media, og privatpersoner med mobilkamera.

Min erfaring er at mediene har høye etiske standarder, og jobber etter Vær varsom-plakaten.

De klarer å formidle bilder og video med allmenn nyhetsinteresse, uten å henge ut eller eksponere de involverte enkeltmenneskene.

Enkelte privatpersoner ser imidlertid ut til å tenke mindre på dette, og mer på sin egen rett.

Tenk på personen eller personene som ligger der. Hadde du likt å gå seiersgang i sosiale medier hvis det var du som lå der og kjempet for livet?

Og til dere som mottar slike bilder og filmer, jeg håper dere tar avstand fra det og snakker litt fornuft til dem som lar seg underholde av andres livskrise.

Les debattinnlegget i Avise Oslo her.