Hopp til hovedinnhold


Den nye gapestokken

I LØPET AV TO DAGER i sommer ble en videosnutt av en ambulansehendelse i Bergen delt over 30.000 ganger på Facebook.

Ambulanseforum nr. 4 2014. Tekst: Live Oftedahl

Den viser to ambulansepersonell som tar seg av en liggende mann i nærheten av legevakten i Bergen, samt to personell fra legevakten.

André Vevang, en tilfeldig kar som filmer med telefonen, er svært opprørt og gir sterkt uttrykk for det på de tre minutt-ene videosnutten varer:

Ambulansepersonellet har etter hans mening ikke reagert raskt nok da han kom løpende for å fortelle at det ligger en bevisstløs mann som sier at han ikke har fått hjertemedisinen sin rett borti gata.

De er i ferd med å gjøre klar ambulansen til nytt oppdrag etter en levering, og en av dem ber ham ringe 113, i stedet for at de slipper det de har i hendene og blir med ham umiddelbart – som han forventer.

Hvorfor gjør de ikke det?

Trolig fordi at uten en klar ambulanse kan de ikke gi profesjonell behandling, og fordi de nettopp har hørt at «den bevisstløse» snakket.

De velger kanskje å ta opplysningen om bevisstløshet med en klype salt?

Ifølge Vevang tar det fire-fem minutter før ambulansen kommer de 40 meterne, ifølge ambulansepersonellet to-tre.

To tankeganger

Dette forløpet er ikke med i videosnutten, så man vet ikke nøyaktig hvor lang tid det tok eller hva som har blitt formidlet begge veier: Har Vevang uttrykt tydelig at han oppfatter mannen som bevisstløs?

Eller hører ambulansepersonellet noe annet? Da en av ambulansearbeiderne ber ham ringe 113 oppfatter Vevang dette som at de ikke vil hjelpe? Som at han ikke blir tatt på alvor? Å bli bryskt avvist? Kanskje alt dette.

Ulykker og sykdom er ambulansearbeideres hverdag, og de agerer rolig. Dette kan virke provoserende sett utenfra. Her starter kommunikasjonssvikten. Mannen er heller ikke bevisstløs da ambulansen ankommer, selv om han er forkommen.

Ambulansepersonellet vil nok gjerne ha registrert oppdraget hos AMK slik at eventuelle tilleggsressurser kan vurderes.

Dette sier også den ene i videoen: Det kan være greit å registrere oppdraget. Den andre prøver å forklare mens Vevang filmer, men Vevang velger å avbryte. De konsentrerer seg dermed om pasienten.

Deling på sosiale medier

Vevang er så opprørt at han velger å dele denne videosnutten hvor både pasienten, ambulansepersonellet og legevaktpersonellet er identifiserbare fra sin Facebook- profil. Han kontakter også media som legger ut hele videoen – nå med sladding av ansiktene.

Trolig er grunnen til at VG, Dagbladet, NRK og flere andre nettaviser velger å lage en sak av dette at i det øyeblikket legevaktslegen er i ferd med å passere Vevang på vei inn igjen, så går telefonen Vevang filmer med i bakken.

Det er uklart om Vevang tok telefonen oppi ansiktet på legen og han dermed vifter den bort, eller om legen velger å slå den bort med vilje. Den går i bakken og det virker dramatisk.

Dette har legevaktsledelsen beklaget i etterkant.

Kommentarer

Vi delte videosnutten med sladding på Ambulanseforums Facebookside for å høre hva folk som jobber i bransjen tenker om saken.

Mange uttrykker at de ikke kan uttale seg fordi de ikke vet nøyaktig hva som har skjedd i forkant og etterkant. Her er det bare Vevangs versjon som kommer fram. Helsepersonell er bundet av taushetsplikten.

Sånn sett blir de stående i gapestokken uten mulighet til å forsvare seg. Det er en stor belastning.

Flere sier at de kunne gjort akkurat det samme. En del kommenterer at Vevang er til sjenanse for arbeidet på stedet.

De reagerer på at videosnutten opprinnelig er lagt ut slik at pasienten og alle involverte er gjenkjennbare. Er dette god presseskikk? Neppe for en ordentlig journalist.

En kommenterer at det er kritikkverdig at Vevang forlot en mann han oppfattet som bevisstløs. En berømmer ambulansepersonellets ro i situasjonen.

Flere sier også som sant er – at det virker uheldig å be Vevang ringe 113. Dette er kanskje lærdommen i dette?

Det kom også noen kommentarer på at Ambulanseforum burde holde seg for god til å legge ut dette til offentlig debatt. Vi har det grunnsynet at det beste er å ta ting åpent og ryddig, og vurderer det også slik at hos oss kan noen stemmer komme til orde som vil drukne i VGs kommentarfelt.

Klinisk plikt og taushetsplikt

Ser man nøye på videoen ser man legevaktslegen komme ut, og det første han sier er «Å ja» og så smiler han. Hvorfor? Pasienten er en kjenning. På siden av videoen står en dame med sykkel som også har observert hendelsen. Hun kommenterer alle flaskene, og at han nok har vært der en stund. Både legen og damen ser problematikken som rusproblematikk, ikke hjerteproblematikk.

På Vevangs Facebookside mandag takker en pårørende for hjelpen han ga til hennes narkomane bror.

Rusproblematikk er alvorlig og denne pasientgruppen fortjener like stor respekt som alle andre, men oppdraget er trolig ikke så akutt som Vevang skal ha det til. Pasienten blir da også utskrevet samme ettermiddag.

Ambulansepersonells kollektive bevissthet

Tidligere ambulansearbeider Erik Schjenken vet alt om hvordan en mediestorm kan arte seg. Hans skjebne sitter hardt i minnet hos de som har jobbet i ambulansetjenesten noen år.

Han ble sittende igjen som «riksrasist» etter et rutineoppdrag i Sofienbergparken hvor Ali Farah ikke ble tatt inn med ambulanse etter å ha slått hodet i asfalten etter et dytt.

Grunnen var at han tisset på ambulansen og skoene til Schjenkens makker, og at de vurderte ham som oppegående og derfor unnlot å ta ham med. Farah ble brakt til legevakten i taxi og han viste seg å ha hjerneblødning etter slaget mot hodet. På grunn av hendelsen og den massive mediomtalen som fulgte, jobber ikke Schjenken lenger som ambulansearbeider.

Schjenken fikk posttraumatisk stressyndrom etter mediehetsen. Han har også vunnet rettssaker og fått erstatning for ærekrenkende omtale.

Fremdeles tror folk som ikke har satt seg ordentlig inn i saken at vurderingen de gjorde var ut fra fargen på Farah. Setter man seg inn i saken skjønner man at det er feil.

Men at de gjorde en dårlig vurdering den dagen er ikke til å komme fra. Årsaken til at mediestormen ikke løyet skyldes trolig også ledelsens bastante uttalelser om at her var ikke noe gjort feil. Det ga bare mer bensin på bålet.

Det er en god ryggmargsrefleks som leder å ville beskytte sine gode medarbeidere, men noen ganger kan det lønne seg å være ydmyk – særlig når man ikke vet hele historien og det virker åpenbart for folk flest at oppdraget eller kommunikasjonen kunne vært håndtert bedre.

Det kan skje selv den beste. Noen ganger kan det riktige av ambulanseledelsen være å innrømme at dette burde vært håndtert annerledes, og beklage overfor de berørte. Det roer gemyttene umiddelbart.

Hvis hjertestans

Ambulansepersonell må leve med at de kan bli filmet i tide og utide ute på oppdrag. Denne muligheten er en medvirkende årsak til at saker som før ikke ville nådd fram blir en sak i pressen.

Det kan både gi fine anledninger til å vise hva man duger til, men også blottstille tabber.

Det gjør vondt der og da, men kan på sikt gavne tjenesten. I andre tilfeller kan det, kanskje som her, vise at publikums forståelse og forventninger er i utakt med vår egen rolleforståelse og vurderinger.

Men hadde pasienten ved legevakten i Bergen faktisk hatt en hjertestans, ville ikke dette «bare» vært delt 33.000 ganger på Facebook og vært omtalt i diverse medier over et par dager, selv om det er belastende nok.

Det ville fått større konsekvenser.