Hopp til hovedinnhold


De ukjente trafikkofrene

Margareth gjorde sin plikt da hun kom til et ulykkessted. Hun satte i gang med førstehjelp, selv om det ikke var noe hun kunne gjøre for den unge kvinnen som døde i armene hennes. Men ingen har plikter overfor for Margareth, som nå er delvis ufør med diagnosen posttraumatisk stresslidelse, skriver NRK Magasin.

Alle nødetatene innrømmer at de ikke har rutiner på akutt krisehåndtering og oppfølging av lekfolk som havner i slike situasjoner.
– Jeg føler jeg gjorde noe stort og viktig den dagen, men har måttet forsake mye i mitt eget liv. Det er bittert å tenke på at traumene i ettertid kunne vært mindre om oppfølging og rutiner hadde vært bedre, sier Margareth Rose Weie (42) fra Røra i Nord-Trøndelag.
Hun sitter hjemme i stua si og gjenforteller det som skjedde den 4. januar 2011, og som skulle komme til å endre livet til både henne og familien. Stemmen er rolig og klar, men blikket avslører at dette er opplevelser som bokstavelig talt sitter i kroppen.

– Handlet instinktivt

Margareth var på vei hjem fra jobben sin som trafikklærer, det var veldig glatt på E6 fra Stjørdal og nordover og det hadde begynt å mørkne.
– På Vinne i Verdal ser jeg plutselig lys som går i alle retninger. Jeg husker jeg tenkte at dette var unormalt.
Da hun kom nærmere så hun tydelig hva som hadde skjedd. Hun var en av de første som stanset ved det som har vært en front mot front-kollisjon, med også en tredje bil involvert.

– Jeg reagerte instinktivt, slo på nødblink, satte ut varseltrekant og gikk først til den ene bilen, hvor det satt en dame som viste seg å være en bekjent av meg. Fronten på bilen var ødelagt, men hun var uskadd, og jeg fikk henne ut av bilen.
Margareth gikk deretter til den andre bilen, hvor det satt en ung kvinne i førersetet. Hun fikk ikke åpnet bildøren foran og hørte andre på stedet si til henne at det ikke er noen vits i å forsøke å komme seg inn i bilen.
– Da ble jeg sint. Det er alltid en vits i å prøve. Jeg rev derfor opp bakdøra, full av adrenalin, og satte i gang med førstehjelp.
jåføren hadde fått rattstolpen trykket inn mot strupen, og fra baksetet kjempet Margareth for å få fri luftveiene til den bevisstløse kvinnen. Hun forteller at hun kjente pulsen hennes til å begynne med, men så ble det helt stille.
– Jeg skjønte at det ikke var mer jeg kunne gjøre, men jeg ble sittende og stryke henne over kinnet.

Satt i timesvis på legevakten
Da ambulansen kom til stedet, ble Margareth hentet ut av bilen. Hun var på dette tidspunktet i sjokk; hun ristet og skalv og husker bare bruddstykker av det som skjedde videre. Hun ble tatt hånd om av brannvesenet og fikk sitte en stund i brannbilen, før hun, kvinnen i den første bilen og mannen som satt i en tredje bil ble tatt med til sykehuset.
– «Der skal dere få kyndig krisehjelp. Håper vi.» sa ambulansepersonellet til oss, og innrømmet at det ikke eksisterer et godt nok opplegg for slike situasjoner, sier Margareth.
tillegg til støtten fra en brannmann på ulykkesstedet, var praten med en erfaren dame i ambulansen på vei til sykehuset den beste psykiske støtten Margareth fikk fra helsevesenet etter den traumatiske opplevelsen. For da de ankom legevakten på sykehuset var det stopp.
– I nærmere fire timer satt vi sjokkskadde og ventet på å komme inn til legen, blant omgangssyke og influensasyke. Da jeg endelig kom inn til legen og hun spurte meg hva jeg gjorde der, ga jeg opp. Jeg snudde på hælen og dro hjem, for jeg følte meg ikke tatt på alvor.
Margareth klaget senere på behandlingen de fikk da de ankom legevakten på sykehuset Levanger, noe som førte til både en unnskyldning fra de ansvarlige myndigheter og en endring av rutinene på legevakten.
Ble alvorlig syk ett år etter 
Den ressurssterke og reflekterte 42-åringen var hjemme fra jobb i kun én dag etter ulykken, og sier selv at det nok var for kort tid. Etter et drøyt år kom da også en brutal reaksjon i form av alvorlig, fysisk sykdom.
– Opplevelsen hadde nok gjort mer med psyken min enn jeg var klar over. Ting hadde surret i underbevisstheten. Men det var ikke før jeg ble fysisk syk at jeg fikk kontakt med psykiatritjenesten. Det viste seg at jeg var alvorlig deprimert, og jeg ble henvist til en traumepsykolog som jeg går til ennå.
Margareth fikk diagnosen Posttraumatisk stresslidelse (PTSD) og ble 40 prosent midlertidig ufør. Hun har hele tiden slitt med mareritt, og ulike lukter og lyder minner henne stadig om ulykkesstedet.

Ambulansetjenesten har ikke apparat for å hjelpe
Fagdirektør ved Ambulanse Midt-Norge, Per Christian Juvkam, synes dette er en viktig problemstilling, og sier denne gruppen ikke er ivaretatt godt nok.
– Det ene er at de som har hatt en sterk emosjonell påkjenning fortjener en god debrief og en bearbeiding av det som har hendt. Det andre er at førstehjelp kan være av helt avgjørende betydning, og det er viktig å bygge en kultur som anerkjenner verdien av det førstehjelperne gjør.
Den erfarne anestesi- og luftambulanselegen vet at ubearbeidede sterke inntrykk kan føre til posttraumatisk stresslidelse, men sier rett ut at ambulansetjenesten har verken rutiner eller apparat for oppfølging av førstehjelpere.
– Vi har nok med oss selv og våre profesjonelle samarbeidspartnere.

– En utfordring å få tak i vitnene

Psykologspesialist ved Senter for Krisepsykologi i Bergen, Jakob Inge Kristoffersen, bekrefter at de ikke-eksisterende rutinene for vitner og hjelpere gjelder for hele landet.
– Den største utfordringen er å fange dem opp. De kommer, er der og reiser videre. Noen av dem står i fare for å bli traumatiserte, men vi vet ikke hvem og hvor mange, for vi får ikke tak i dem.
Kristoffersen sier det kunne vært en ide at for eksempel politiets skadestedsleder registrerte vitner og førstehjelpere, og så kunne helsevesenet i den kommunen de tilhører tatt kontakt.

Les mer om saken hos NRK