Det skriver Carlsen i en Facebookpost i påska i følgende oppdatering: Kjære venner og FB-friends! Målet mitt var å jobbe til jeg ble 60 år, men det skar seg før jul grunnet helsemessige plager.

Som 20-åring begynte jeg utsjekken på 330-skvadronen våren 1984. Gikk min siste operative vakt i Norsk Luftambulanse i oktober 2020.

Føler likevel at jeg slutter med æren i behold, siden jeg avslutter som nr. 1 på ansiennitetslisten blant alle Norsk Luftambulanses 64 redningsmenn i Norge.

Er faktisk litt stolt av det.

Jeg måtte kaste inn håndkleet grunnet skader og skavanker som er akkumulert i alle disse årene. Det har dessverre blitt en del fysisk og psykisk juling gjennom yrkeslivet.

Har blitt slengt inn i skutesider, most inn i knallharde fjellsider, harvet gjennom tett granskog hengende i en stålwire eller et redningstau, listen er lang. Men dette har vært en del av risikoen med jobben.

Et siste nakkeprolaps og påfølgende operasjon 2020 ble finalen og kroken på døra.

Har ikke tatt vareopptelling enda, men det har blitt en del tusen akuttoppdrag og ikke minst tusenvis av flytimer over det ganske land.

Har i denne epoken hatt vakt på de fleste av Norges baser, men har hovedsakelig vært tilknyttet basene Ørland, Dombås og Trondheim.

Så hva kommer jeg til å savne mest?

Jeg kommer definitivt til å savne rotorlyden, støyen og lukten av jetfuel. Det å hoppe ut av et helikopter ned i sjøen, kjøre utrykning med legebil, og å være der alt det dramatiske skjer.

Vil også på en merkelig måte savne turbulensen, vibrasjonene og innimellom det dårlige og krevende flyværet.

Vil savne det sykt fine flyværet, uforutsigbarheten og alle spenningsmomentene med jobben.

Og alle de vakre naturopplevelsene 24/7 gjennom hele året – helt rått!

Og den magiske følelsen av å fly over de tusen hjem på nyttårsaften rett før midnatt, hvor en må slå av alle markeringslys på helikopteret for ikke å bli skutt ned av overivrige rakettoppskytere!

Eller å cruise lowlevel i soloppgang over islagte og glinsende fjell, gjennom Rondane på retur fra Lillehammer til Dombås på morgenkvisten. For så å lande på basen og deretter dra på bakeriet for å kjøpe sylferske bakevarer til frokost. Før et styggslitent crew legger seg etter en lang natts tokt.

Tusen takk til min kjære Gunn som har måttet overleve mange julekvelder og høytider alene, da jeg i stor grad har jobbet 1:2, og vært borte 120-140 døgn i året...

Og ikke minst gleder det meg å høre at de to flotte sønnene mine Brage & Tord kan si: Du var mye borte i oppveksten, men vi visste jo at du alltid ville komme tilbake...

Og selvsagt en stor takk til mine fantastiske kolleger, legene og pilotene som har vært min andre familie i alle disse årene! All bullshit og moro vi har fått delt og kost oss med i ledige stunder.

Matlaging, husarbeid og annet slavearbeid vi har gjort sammen på basen, i tillegg til trening og formelle krav og prosedyrer vi har vært pålagt å gjennomføre på en normal vaktuke.

Og jeg vil definitivt savne det å få møte alle de profesjonelle menneskene og kollegene som jobber i nødetatene og redningstjenesten. Alle de dyktige og flotte ambulansearbeiderne, brann og politifolket, helse og AMK-personellet som jeg daglig har hatt gleden av å møte i grøftekanten eller i akuttmottaket.

Men det jeg vil savne aller mest er faktisk pasientene. Og ikke minst deres pårørende. Tro det eller ei.

Jeg har hatt det utrolige privilegiet av å delta i en 37-årig episode av NORGE RUNDT. Gleden av å få et ufiltrert innpass i de tusen hjem. Det ekte Norge. De ekte menneskene. Det kommer jeg virkelig til å savne.

Når en har jobbet i frontlinjen av liv og død i 37 år, kunne jeg brukt store ord og utrykk. Men føler ikke behov for det.

Vil bare si at selv om det tidvis har vært ekstreme opplevelser og inntrykk, har det primært vært en stor ære å få lov å oppleve dette. Det har formet meg som menneske, på godt og vondt.

Så hva nå? Tiden vil vise. Har en del spennende på gang! Men må primært bruke en del tid på å prøve å bygge opp alle «skuddskadene» og helseplagene.

Så forhåpentligvis ser verden bedre ut om et år eller to ...

PS: Har forøvrig fått meg en 1200 tonns hobby, og er nå blitt «plattformsjef» på den gamle hotellplattformen Albuskjell. Den stod tidligere på Ekofisk, og var fra 1984 et offshore treningssenter ved Ladestien i Trondheim. Der har jeg innredet skrivestue og hobbyrom i 3. etasje, og satser på diverse kreative prosjekter der. TV-serien Norges Tøffeste som går på NRK i disse dager er spilt inn på plattformen i høst, så sjekk det ut hvis dere ikke allerede har sett den!

Under Facebookposten får den populære og respekterte redningsmannen nærmere 400 hilsener og hyllester. Han avslår vennlig og bestemt et intervju i sakens anledning.