Hopp til hovedinnhold


Betraktninger om debrifing

Redaktøren i Haugesunds Avis reflekterer omkring hendelser som krever debrifing: Det var imponerende å se hvor fattet og kontrollert redningsmannskapene fra 110, 112 og 113 jobbet. De hadde vært med på lignende før. Dette var jobben deres. Turnusen. Men likevel.
Så det er slik det fungerer, tenkte jeg.
Noe var ødelagt. Noe skulle aldri bli som det var. For noen ble dette dagen da alt brast. Noen hendelser er så sørgelige at du ikke glemmer dem. Noen kontraster så store at de er umulige å radere vekk fra minnet. Vi har noen slike, i en eller annen form, alle sammen. Tror jeg. På en eller annen måte lærer vi oss å takle dem. Tror jeg. Håper jeg.
Som utsendt journalist på ulykkesstedet, urutinert i Haugesunds Avis' nyhetsavdeling, var dette første gang.
Jeg hadde aldri sett et druknet menneske før. Aldri observert en tragedie.
Den døde gutten. Kan han ha vært 13 år? Svart, nyklipt hår. Han virket så liten. Iherdige gjenopplivingsforsøk. De måtte jo prøve.
Jeg forsøkte å tenke profesjonelt. Prøvde å legge vekk følelsene. Jeg klarte ingen av delene.
Det vanket klapp på skuldrene da jeg hadde levert saken. Bilder også, som jeg tok mens enkelte skuelystne høylytt markerte avsky over at «noen kunne finne på å ta bilde av dette».
Ros av redaksjonsledelsen. Vel utført jobb. Kjekt, men det var det siste jeg trengte. Det jeg trengte, var noen å snakke med.
En erfaren kvinnelig journalist så meg. Hun trakk meg til side, ba meg fortelle. Hun lyttet og ga meg noen gode råd. De var avgjørende.
Vi har ikke bare grunn til å være imponert av alle som jobber som redningspersonell eller i helsevesenet.
Vi skal takke dem for alt de orker. At de orker. Vi har grunn til å lære av dem.
Les hele betraktningen i Haugesunds Avis