Hopp til hovedinnhold
TENKER HELHET: Beredskapsleder Bjørn Bjelland er opptatt av helhet i utdannelsen og arbeidshverdagen. Det holder ikke lenger å øve på enkeltting. Nå planlegges en egen øvingsleilighet for paramedicstudentene på Høgskolen i Oslo. Foto: Geir Dokken.
TENKER HELHET: Beredskapsleder Bjørn Bjelland er opptatt av helhet i utdannelsen og arbeidshverdagen. Det holder ikke lenger å øve på enkeltting. Nå planlegges en egen øvingsleilighet for paramedicstudentene på Høgskolen i Oslo. Foto: Geir Dokken.


Årets ambulansearbeider 2014: Bjørn Bjelland

Livet har overrasket beredskapsleder Bjørn Bjelland (41) mange ganger – og tatt skjellsettende valg for ham.

Utdrag fra portrett i Ambulanseforum nr. 1 2016

Oslo, 2004: Det sitter en ung mann ved pianoet på et sykehjem i Oslo. Han har på seg signalrøde og gule ambulanseklær. Mens han venter på at pasienten gjøres klar til transport, lar han fingrene leke på tangentene. Snart fyller toner fra Radka Toneffs «Fairytales» hele stuen. Flere av de eldre nynner og nikker gjenkjennende til de melankolske melodiene. Pleierne stopper opp og lytter. Sangene fra Norges mestselgende jazzplate gjennom tidene skaper hverdagsmagi på et sykehjem. Gjennom en ambulansesjåfør.

Pianisten var Bjørn Bjelland. Det var ikke selvsagt at stavangergutten skulle bli den han er nå: En høyt respektert høyskolelektor med master i samfunnssikkerhet - og en beredsskapssjef som får æren for både MC-ambulansene og opprettelsen av bachelor paramedic-studiet i Norge.

Bjørn Bjelland kunne nemlig blitt musiker. Eller kunstner. Han dyrket musikk på folkehøyskolen. Vant vignettkonkurransen i det svenske kulturprogrammet Kobra. Var trommeslager i flere band. Synthesizeren var en del av ham.

Han var en av de ti siste finalistene som kjempet om seks plasser til Kunstakademiet. Men Bjørn Bjelland kom ikke gjennom det siste nåløyet.

– Godt for oss, humrer Roger Bakke, Bjørns makker på Legevakten i Storgata  gjennom mange år.

– Bjørn er alltid godt forberedt. Han er veldig kunnskapsrik, beslutningsdyktig, effektiv og utrolig flink med folk. Han kunne få med seg hele avdelingen når han satte seg ned ved pianoet, sier Roger Bakke.

De to var som Knoll og Tott. Så nære og «på nett» at de ikke trengte snakke for å forstå hva den andre tenkte. De hadde tusenvis av oppdrag sammen. Nå må Roger lytte til «Elektrobjørns» komposisjoner på YouTube for å få jazz fra Bjørn Bjelland. I leiligheten på Majorstuen i Oslo har kollegaen innredet et lydstudio.

– Det er min store lidenskap, innrømmer Bjørn Bjelland.

– Når jeg lager musikk, glemmer jeg alt annet. Det blir en slags «flow» der jeg kobler helt av.
Som beredskapsleder og høgskolelektor blir det mange rapporter, møter og forberedelser inne, men Bjørn vil fortsatt kjøre nattevakter ute. Han liker å være der det skjer. Ambulansekollegene er blitt som en slags familie.

– Jeg er oppriktig glad i dem. Man brenner for noe, jobber for en god sak og opplever mye lidelse og sorg. Vi kommer inn i folks liv på det mest kritiske. Alt dette knytter oss sammen. Vi har enorme sceneskifter på én vakt.

Bjørn snakker om sine kolleger med den største respekt og varme i stemmen.

Til bachelorstudiet i Oslo var det i fjor 800 søkere til 60 studieplasser. Et flertall som passerer de fysiske opptakskravene er menn. Bjørn Bjelland mener det er viktig med lik fordeling av både kjønn og etnisitet.

– Jeg skulle gjerne hatt flere flerspråklige inn i tjenesten. Vi lever i et multikulturelt samfunn og trenger å møte fremtiden med ny kunnskap. Hvordan det skal gjøres, må vi snakke om.

Det som gjør sterkest inntrykk på ham, er omgivelsene på et skadested. Detaljene som peker i retning av et liv, en kontekst og hva som har foregått der.

– Jeg har sett veldig mye, men jeg er ikke søvnløs om nettene. Jeg husker godt det verste, men vi har gode debrifinger. Selvsagt har dette noen omkostninger. Du må ha en viss distanse og være i kontakt med deg selv.

Bjørn Bjelland vokste opp i Stavanger. Han hadde veldig lite kontakt med sin franske far, som på et tidlig tidspunkt reiste tilbake til Frankrike. De nøttebrune øynene hans vitner om slektskapet. Da Bjørn var 19 år, døde moren av kreft. Bjørn reiste fra barndomshjemmet – og begynte livet i Oslo.  For drøyt  tre år siden fikk han et dødsbudskap på nytt. Faren var død. I Frankrike. Bjørn hadde ingen foreldre lenger. Ingen søsken. Det var i hvert fall det han trodde. For samme dag kom brevet.

I en konvolutt fra tingretten i Paris lå et videresendt brev fra Bjørns søster.

– Det er som en Tore på Sporet-historie uten kamera egentlig, sier han.

–  Min far hadde en datter i Frankrike før jeg ble født. Jeg fikk en søster over natten. Hun er 13 år eldre enn meg og jurist i Paris. Det er fascinerende hvor brått livet kan endre seg.

De har møtt hverandre flere ganger. Fått nær og god kontakt, kjent at kjemien og fellesnevnerne er der. Bjørn har sett hvor mye søsterens datter ligner på ham selv. Til våren skal han besøke sin nyoppdagede familie igjen. Og snakke litt mer fransk enn han gjorde sist. Søster Francoise har lært seg norsk. Bjørn vil ikke være dårligere.

Livet lager noen ganger melodiene selv. Tilfeldigheter og puslespill man ikke fikk til å passe, kan bli den fineste musikk. Glemte vi forresten å fortelle hva sønnen til Bjørns søster gjør?
Han kjører ambulanse utenfor Paris.