Fra Ambulanseforum nr. 3 2015.

Dette var noen av spørsmålene på konferansen «Mot lysere tider».

Assisterende helsedirektør i Statens helsetilsyn, Heidi Merete Rudi, fortalte om bakgrunnen for kravet til svartid/aksesstid på AMK-sentraler.

Nå er det forskriftsfestet at 90 prosent av samtalene skal besvares innen ti sekunder og ingen anrop skal besvares etter mer enn 20 sekunder.

– Hvorfor måtte vi stille et slikt krav?

Bakgrunnen var en tilsynssak i 2010/2011 hvor det kom flere bekymringsmeldinger om at innringere måtte vente for lenge på svar fra AMK, opptil et og to minutter. Og man hadde ingen kunnskap om hvor mange samtaler man mistet.

Rudi sa det ikke i foredraget, men alle vet at det dreier seg om AMK-sentralen i Oslo og Akershus.

Statens helsetilsyn ba om tall og man fant ut at gjennomsnittlig aksesstid var på 17,8 sekunder. En ny hendelse i september 2012 tydet på at det fortsatt var uforsvarlig aksesstid.

Igjen fikk Statens helsetilsyn tilgang til tallmaterialet på Oslos AMK-sentral og fant ut at mellom 61 og 65 prosent av samtalene ble besvart innen ti sekunder.

I forbindelse med tilsynssaken måtte de vurdere hva som var godt nok, og landet på at 90 prosent av samtalene skal besvares innen ti sekunder og resten innen 20.

Dette klarte ikke foretaket å oppnå, og det har medført tvangsmulkter på 100.000 kroner hver måned fra den gang og fram til nå. I 2013 var gjennomsnittlig aksesstid ti sekunder på mellom 72,6 og 79,1 prosent, og i 2014 mellom 84,7 og 90,5 prosent.

– I juli var man innenfor kravet, men i mars 2015 er aksesstiden under ti sekunder på 83 prosent av oppkallene, så det går den gale veien igjen, sa Rudi.

Tilsynssaken er fortsatt pågående.

Samtidig kan man fundere på om dette egentlig er rettferdig mot Oslo og Akershus sin AMK-sentral: Hvor mange av de andre AMK-sentralene oppfyller egentlig forskriftskravet til aksesstid?

Rudi avsluttet med å vise fram en figur for forsvarlig praksis, god praksis og uforsvarlig praksis.

Så var det spørsmål og kommentarer fra salen. Terje Strand, leder for Prehospitalt senter i Oslo og ansvarlig for AMK-sentralen grep ordet og fortalte at det er krevd inn godt over en million fra Statens helsetilsyn.

– Det er riktig at vi fant ut at svartiden var for dårlig. Så har svarprosenten kommet i etterkant og vi har iverksatt mange tiltak for å kunne nå den, men har dere sett på situasjonen i resten av AMK-Norge?

Det jeg synes er synd i ny akuttmedisinforskrift er at det ikke er noe krav til tid for når en som er akutt syk skal få hjelp. Jeg håper det kommer i akuttutvalgets melding.

Det er et paradoks at vi bruker 11 sekunder på 90 prosent av samtalene og har fått 1,2 millioner i bot, mens om vi bruker tre minutter på å sende ut en akuttambulanse og kjører i 20 minutter, så er det ingen som sier noe om det er for dårlig.

Tallene til aksesstid er kanskje dårligere i 2015 enn i 2014, men det er et annet problem at presset på AMK har økt med 15-20 prosent i samme periode. Så dette er et hjertesukk når det gjelder dette med totale responstidskrav.

I foredraget til Lise Mette Linland, avdelingssjef for AMK Vestre Viken og Tor Laukvik senere på dagen, kunne de fortelle at deres monitorering av aksesstid hver 14 dag avslørte at deres tall ikke er noe bedre enn Oslo sine tall.

De ligger rundt 12 sekunder i svartid, og hvordan de skal komme ned til ti vet de ikke helt.

– Vi tror ikke Oslo er noe dårligere enn resten, sa Linland.

Samtidig kunne hun røpe at det verktøyet Laukvik har satt opp også gir en svært god oversikt over antall telefoner.

Om AMK-personellet melder om en svært travel nattevakt, kan hun gå inn og se at de for eksempel fikk inn 32 samtaler i løpet av en time fordelt på tre operatører, men at resten av vakta forløp rolig.

I neste foredrag utdypet Jan Erik Nilsen, leder for NAKOS (Nasjonalt kompetansesenter for prehospital akuttmedisin) dette med responstider.

Han var en av arkitektene bak NOU 1998:9 «Hvis det haster» hvor de foreslo responstider på 12 minutter for akutturer i tettbygde strøk og 25 minutter i spredtbygde.

Dette har blitt til veiledende anbefalinger, mens planen egentlig var gjøre dette til krav, og å stramme inn kravene etter hvert. Men så kom det aldri noe forskriftskrav, bare en anbefaling som har blitt stående i alle disse årene.

– Tidsaspektet ved «the first hour quintet», hjertestans, hjerteinfarkt, hjerneslag, akutte pusteproblemer og alvorlige skader teller om man vil unngå død eller alvorlig morbiditet, sa Nilsen.

Dette berører aksess og responstider, og påvirkes av dimensjoneringen av ressurser og organisering, ifølge Nilsen.

– Overlevelse ved hjertestans er en hyppig brukt kvalitetsindikator, fordi om du er god på dette da er det en god sjanse for at du også er god på resten.

Han henviste til kjente tall som at to millioner hjerneceller dør per minutt ved hjerneslag, og at trombolyse behandling har dårligere effekt jo lengre tid det går, og at det må gis innen 4,5 timer etter sykdomsstart.

– Akutte pustevansker er en heterogen gruppe med 20-75 tilfeller per 100.000 innbygger. Dødeligheten er på 30-50 prosent. Og 30 prosent av alvorlig skadde pasienter dør innen noen timer av ubehandlede blødninger. Halvparten kunne kanskje vært unngått.

Nilsen konstaterte at Norge nå er et unntak: Land vi liker å sammenligne oss med, som Sverige, Danmark og Storbritannia, har alle krav til responstid.

– Motargumentene er at det er vanskelig i et land som Norge. Det er dyrt, og at det å jage tidsmål ikke gir noen garanti for kvalitet i den akuttmedisinske behandlingen. Men tid bør være en del av kvalitetsmålene vi jobber mot.

Det er hensiktsmessig og nødvendig å vedta krav til responstider. Det bør defineres i regionale og lokale planer og kombineres med relevante kliniske kvalitetsindikatorer, sa Nilsen.

I siste sesjon første dag var spørsmålet om de akuttmedisinske tjenestene bør twitre.

Politiets operasjonssentraler har vært på Twitter lenge og har gode erfaringer. Oslopolitiets operasjonssentral har 187.000 følgere og har til og med utgitt en twitterbok som er utsolgt for tiden.

Hovedredningssentralene twitrer også. Etter at politi, brann og ambulansetjenesten og AMK er tilkoblet Nødnett, som er avlyttings sikkert, får ikke media lenger tilgang til hva som rører seg ute.

– Vi er ikke interessert i medisinske oppdrag, rus og psykiatri, det har ikke offentlig interesse, sa Per Annar Holm, journalist i Aftenposten.

Han mente at det ville være bedre for helsetjenestene å ha egne twitterkontoer, hvor de kan ha kontroll på informasjonen.

Nå er det brann og politi, Røde Kors, Norske redningshunder og andre som forteller om oppdrag hvor helsetjenesten også er tilstede.

En konto på Twitter kan brukes til folkeopplysning, og det kan brukes under kriser – om man også er aktiv «i fredstid» - slik at man har mange følgere.

– Ved bombingen i Boston var et av suksesskriteriene at helse var på Twitter. De kunne gi råd ut fra sitt fagfelt. De ba folk om å holde seg inne, de ba om blodgivere og de ga råd om gass.

Annar Holm sa at etter 40 år i medlytt på politi, brann og helseradioen har nå pressen mistet ørene sine. Han mente at AMK bør twitre, fordi helsetjenesten også har et samfunnsoppdrag med folkeopplysning og å gi informasjon.

I noen situasjoner kan man redde liv med rask informasjon. Han mente også at man kunne sette nasjonale standarder for hvordan man opplyser om for eksempel lettere, moderate, uavklarte og livstruende skader.

– Man bør gjøre det til et levende nyhetsforum og når krisa kommer vil folk søke seg dit for å finne kvalitetssikret informasjon. Korte, korrekte, konsise meldinger vil gjøre oss fornøyde og det vil føre til mindre mas, avsluttet Annar Holm.

Ebbo Kimo, fra Sør-Trøndelag politidistrikt, fortalte deretter om deres erfaringer med bruk av Twitter.

Han sa selvironisk at i Trøndelag er man litt treige, så de nølte lenge, men forsto etter hvert at de måtte være på Twitter.

– Vi skal ikke være en underholdningskanal. Samtidig skriver vi for flere enn pressen. Vi ønsker et større publikum, unge og gamle, og derfor har vi valgt en litt uformell stil.

De informerer gjerne om ting som appellerer litt til folk: Hunder som springer i regnfrakk på Røros og om ponnier som løper langs veien, eller en blotter på Ladestien. Målet er å være utadvendt og positiv.

Kimo mente også at helse burde komme seg på Twitter.

– Vi har en slags informasjonplikt!

Deretter snakket Gunhild J. Røstasand, seniorrådgiver i Helsedirektoratet om muligheter og begrensninger og hvilke lover som gjelder.

– Politiet har omtrent fått kultstatus og har truffet publikum, bemerket hun.

Hun minnet om taushetsplikten og at helsepersonell skal verne om pasienters privatliv, sikre tillit til helsetjenestene og helsehjelp av god kvalitet. Disse hensynene er viktigst, samtidig som man ønsker et åpent og transparent samfunn der man vet hva som skjer.

Om man skal ut på Twitter så må man ta konkrete vurderinger på om opplysningene er egnet til å identifisere, ved konkrete hendelser unngå å nevne tid, sted og involverte personer.

Og så bør man definere budskap: Forebyggende, opplæring eller informasjon. Røstasand er ikke selv på Twitter.