Han nevnte en bok, skrevet av en tidligere ansatt på Bærum: Ambulansesjåføren.

Jeg fant fort ut at det var noe jeg måtte lese. Boken var ikke å oppdrive på stasjonen, men måtte lånes fra et spesialbibliotek i Nord Norge (bibsok.no). Etter to uker kunne jeg hente den på biblioteket i Oslo.

Boken handler om en mann som heter Bror Modin.

Han har hatt en drøm siden han var barn om å bli fast ansatt i ambulansetjenesten. Endelig klarer han det, i en alder av 26 år, etter mange år som frivillig på Hjelpekorpsets ambulanse i Asker og noen år med jobbing som pleieassistent på Dikemark psykiatriske sykehus.

Endelig skal han komme seg vekk fra alle “treer”- transportene i Hjelpekorpset og begynne i den profesjonelle delen av tjenesten. Et arbeid som i Brors egne ord innebærer å «redde liv og stabilisere akutt sjuke og skadde pasienter inntil de kan bli fraktet raskt og sikkert til sykehuset.» Og viktige egenskaper i jobben er å «holde hodet kaldt, kunne handle raskt og sikkert, ha nervene under kontroll og være sikker på seg selv».

Utover disse karikerte utsagnene fremstår han velreflektert og vi presenteres stadig for lange tankerekker rundt forskjellige aspekter ved helsetjenesten; for eksempel om profesjonsstrid og tilbudet til psykiatriske pasienter (ofte preget av hans politiske ståsted som er på venstresiden).

Vi får følge Bror Modin og kollegaene på blant annet hjertestans, overdose, lungeødem, traumer og omsorgsfulle transportoppdrag. Alt livlig beskrevet med artige detaljer.

For eksempel fotsoneterapeuten som krever å få utøve soneterapi på mannen som fikk hjertestans på en bussholdeplass. Eller når Bror hospiterer på anestesiavdelingen og under en intubasjon tar tuben inn og ut av samme pasient tre ganger på rad som følge av tvangstankelidelsen han sliter med.

Videre krydres historien med spennende karakterer: Den erfarne, kyniske ambulansecowboyen Granås, den sleske personalsjefen Holst (som vil ha “ambulansegutta” til å vaske den nye flotte Audien sin for ham), en fristerinne av en sykepleier - Hilde og mange fler. Dette gir grunnlag for mange intriger og situasjoner som gir boken en god historie også utenom de spennende ambulanseoppdragene.

At forfatteren har erfaring fra ambulansetjenesten merkes, og jeg opplever ofte å kjenne meg igjen i situasjonene og tankene som presenteres i boken.

Jeg kan varmt anbefale den til alt ambulansepersonell som ønsker en god leseopplevelse der de får et innblikk i hvordan ambulansetjenesten fungerte for 30 år siden. Selv om mye har endret seg, som blant annet profesjonstitler og kjønnsfordeling blant personellet, fremstår essensen av arbeidet å være lik som i dag.

Jeg garanterer gjenkjennelse, leselyst og en god latter.