Hopp til hovedinnhold


Ambulansesaken – noe å lære av?

Ambulansesaken i Sofienbergparken 6.8. 2007 medførte sterke reaksjoner. Tre år etter hendelsen er det blitt stille i mediene. En mann ble slått ned og fikk alvorlig hodeskade. Han og familien opplevde en tilleggsbelastning da ambulansepersonellet ikke tok ham med. Helsepersonellet som var involvert i hendelsen fikk betydelige psykiske reaksjoner med yrkesskader og langvarige sykmeldinger, skriver Øyvind Ekeberg i Tidsskrift for Den norske legeforening.
En mann fra Somalia ble slått ned i parken mens familie og venner var til stede. Ambulanse ble tilkalt kl 1710 og var på stedet kl 1713. Etter en klinisk vurdering ville ambulansepersonellet kjøre ham til legevakten.
Etter at pasienten med hjelp hadde reist seg opp, urinerte han på en av ambulansearbeiderne og på bilen. Dette ble oppfattet som viljestyrt og som et atferdsproblem.
Ambulansearbeider A sa blant annet «din gris». Ambulansearbeider B sa til en politimann at «nå har toget gått for denne personen». Glasgow Coma Scale (GCS) ble vurdert til 14.
Ambulansearbeiderne hadde en klar forståelse av at politiet ville transportere pasienten til legevakten. Kl 1720 reiste ambulansen. Deretter la pasienten seg på gresset, og bildet som senere har versert i mediene ble tatt.
Politiet ringte etter en bil som var egnet for transport av urolige personer. Før denne kom, gikk pasienten inn i en drosje kl 1725. Han gikk selv ut av drosjen og ble registrert på legevakten kl 1735. Kl 1810 ble han tilsett av lege. Kl 1838 bestilte legevakten ambulanse på kode 2 (haster) til Ullevål universitetssykehus.
Dette ble oppgradert til kode 1 (akutt) kl 1857. Ambulanse ankom legevakten kl 1903 og sykehuset kl 1913. Etter innleggelsen ble hjerneblødning diagnostisert, og pasienten tilkoblet respirator kl 2300.

Offentlige reaksjoner

Saken nærmest eksploderte i mediene, og hovedanklagen gikk ut på at pasienten ble nektet behandling som følge av rasisme. Pressens sterke anklager ble raskt understøttet av flere politikere i Stortinget og regjeringen. To ministere iverksatte umiddelbart undersøkelser for å avdekke rasisme i offentlig sektor.
En internasjonal gjennomgang av forholdene ved Prehospital divisjon, Ullevål universitetssykehus, avkreftet imidlertid at det forelå rasisme. Daværende barne- og likestillingsminister uttalte i november 2007 at det må jobbes mot «rasisme mot nye minoritetsgrupper. Det er nok av eksempler å gripe fatt i. La meg ta to: 1. Drapet på Benjamin Hermansen. 2. Ali Farah-saken».
14 måneder senere uttalte hun at hun aldri hadde ment eller sagt at ambulansesjåførene var rasister. Daværende finansminister åpnet valgkampen i august 2007 med å si at dette neppe kunne skjedd med en hvit småbarnsfar i Frognerparken og at ambulansesaken måtte bli et vendepunkt i kampen mot rasisme.
Ett år senere hadde hun ikke tid til å uttale seg, men uttrykte via sin statssekretær at saker som oppfattes som rasisme, må tas på alvor. En tidligere justisminister mente at seksjonsoverlegen og direktøren ved prehospital divisjon var grovt diskvalifisert til å inneha sine stillinger.
I de følgende måneder var det mange som mente mye. Et gjennomgående trekk var at det manglet en saklig kronologisk beskrivelse av hendelsesforløpet.
Pressen ville ikke trykke bildet som viste at pasienten sto oppreist da ambulansen reiste, men trykte konsekvent det som ble tatt da han lå nede. Saken ble omtalt i flere land. Blant annet uttalte det amerikanske utenriksdepartementet i en gjennomgang av situasjonen i Norge at saken var et eksempel på rasisme i landet.
Mange instanser har vurdert saken. Fylkeslegen konkluderte 29.8. 2007 med at det forelå «klart diskriminerende oppførsel som kan forstås med rasistiske overtoner». Ett år senere uttalte han at han verken hadde uttalt at det var rasisme eller at det ikke var det, men at han holdt døren åpen for endelig vurdering av Statens helsetilsyn.
Fylkeslegen skrev videre «også i ettertid er det vanskelig å se annet enn at den burde tilsvart umiddelbar transport til UUS og ikke via legevakten» og at ambulansepersonellet heller ikke fulgte gjeldende prosedyre for hodeskade når det gjaldt fiksasjon av hode og nakke inntil skadeomfanget var kjent. Fylkeslegen fant heller ingen opplysninger om at politiet var inneforstått med at det overtok ansvaret for transporten.
Statens helsetilsyn fant 6.2. 2008 ikke klare holdepunkter for at det forelå rasisme, men ga 23.4. 2008 ambulansearbeiderne advarsel for brudd på kravet om forsvarlig og omsorgsfull helsehjelp.
Likestillings- og diskrimineringsombudet tok på eget initiativ opp saken, og konkluderte 26.3. 2008 med at ambulansepersonellet handlet i strid med diskrimineringsloven § 4, blant annet fordi de ikke hadde sannsynliggjort at etnisitet ikke var medvirkende årsak til den dårlige behandlingen (omvendt bevisbyrde).
Konklusjonen ble fattet uten å ha snakket med ambulansearbeiderne fordi det angivelig var nok dokumentasjon. Vedtaket ble påklaget til Likestillings- og diskrimineringsnemnda, som 26.2. 2009 konkluderte med at ambulansearbeiderne ikke foretok forskjellsbehandling i strid med diskrimineringsloven § 4.
Spesialenheten for politisaker ila 2.5. 2008 hver av ambulansearbeiderne et forelegg på kr 6 000 for utilbørlig opptreden, men ikke for rasisme. Den ene nektet å godta forelegget. Saken kom derfor opp i Oslo tingrett 24.11. 2008, hvor han ble frifunnet. Ordet rasisme ble aldri brukt under rettsforhandlingene. Vitneutsagnene var ofte motstridende.
Journalistene Kjetil S. Østli og Astrid Hexeberg fikk Schibsted Journalism Award for beste fortellende journalistikk for artikkelen «En stemplet mann» i A-magasinet, etter at de som de første hadde redegjort for hvordan situasjonen ble opplevd av en av ambulansearbeiderne, over ett år etter hendelsen.

Vurdering av den medisinske skaden

Ambulansepersonellet oppfattet at det forelå en hodeskade med kortvarig bevissthetstap uten åpenbare nevrologiske skader. Derfor ville de kjøre pasienten til legevakten for videre undersøkelse, slik de skriftlige rutinene til sykehuset anbefaler.
Det er ikke uvanlig at hjerneblødning først gir symptomer etter noe tid.
Ambulansearbeiderne stilte ikke denne diagnosen, men trodde det var et atferdsproblem knyttet til rus. Først etter innleggelse i sykehus to timer etter traumet ble diagnosen stilt.
Selv om ambulansepersonellet mente at politiet ville ta over transporten, kunne avtalen vært bedre kommunisert og dokumentert. Dette hang sammen med at stemningen var så amper at de fant det best å reise så fort som mulig. De hadde imidlertid en klar oppfatning om at pasienten raskt ville bli transportert til legevakten, og det ble han, fem minutter senere enn han ville blitt med ambulanse.

Medisinske følger av negativ eksponering i mediene

Flere av helsepersonellet og deres familiemedlemmer har fått langvarige og alvorlige helseplager med langvarige sykmeldinger. Mer enn to år senere var flere av dem ute av stand til å gjenoppta tidligere arbeid. I perioder var tilstanden livstruende.
Disse traumene ble forårsaket av en presse som systematisk unnlot å gi et riktig bilde av hva som foregikk i parken, noe som ble forsterket av alvorlige og ensidige påstander fra flere av landets øverste ledere.
De anklagede fikk ikke forsvart seg, og ble heller ikke forsvart av andre. Dette ble opplevd som et psykisk overfall og en heksejakt. Situasjonen ville trolig vært lettere hvis de hadde blitt trukket for retten, fått fremstilt sine vurderinger, blitt forsvart og fått anledning til å kommentere anklagene, slik det er vanlig i en rettsstat. For tre ansatte er helseproblemene blitt godkjent som yrkesskade.

Medieoffersyndromet

En form for posttraumatisk stresslidelse (PTSD) er beskrevet som medieoffersyndromet (MOS). Dette er en følge av omfattende kritisk eksponering i medier som rammer personlig integritet og selvbilde. Det blir vanskelig å se TV eller lese aviser fordi det gir sterk gjenopplevelse.
Frustrasjon og sinne er også vanlig. Ofte foreligger angst og depresjon, og det kan være risiko for selvmord.
Det er økt risiko for medieoffersyndromet hvis man fremstilles som en person med dårlige personlige egenskaper, ved langvarig eksponering, invaderende reportasjer, kontakt i hjem og i fritid, krenkende bruk av bilder, eksponering av andre i familien, manglende forsvar (arbeidsgiver, fagforening) og unyanserte fremstillinger som preges av korte, repeterte svart-hvitt-beskrivelser. Dette er forhold som i lang tid har preget dem som ble hengt ut i mediene i denne saken.

Hvordan forholde seg etter feil

Ofte kommer man langt ved å erkjenne og beklage feilen, forklare hvorfor den oppsto og ikke bruke pasienten som trøster hvis det blir vanskelig for en selv. Noen ganger er ikke den som har gjort feilen i stand til, eller i posisjon til, å beklage feilen på en tilfredsstillende måte.
Da bør en høyere opp i systemet gjøre dette. Det er fordelaktig med tidlig og personlig kontakt, i hvert fall for å klargjøre at man tar situasjonen alvorlig. Hvis det går lang tid, er det større risiko for at situasjonen låser seg. Jo mer saken kommer i offentlighetens lys, jo større behov er det for at en som er tilstrekkelig høyt oppe i systemet tar denne oppgaven.

Hjelp til ansatte som har gjort feil

Anklagene mot ambulansepersonellet ble også et angrep på sykehuset. Ledelsen på sykehuset forsøkte å forsvare seg ved en pressekonferanse to dager etter hendelsen.
Pressekonferanser er i slike situasjoner ikke egnet til å forklare medisinske vurderinger på grunn av taushetsplikten. Pressen kunne uimotsagt sette frem påstander.
Mistolkning av medisinske funn kunne heller ikke kommenteres. Kombinasjonen av sterke angrep fra høytstående politikere og en ensidig presse kan bli mer krevende enn det er rimelig å forvente at et sykehus skal mestre uten å hente inn ekstern ekspertise i mediehåndtering.
I denne prosessen kan det synes som om ivaretakelsen av de ansatte ikke var god nok.
Det var lite kontakt og lite støtte fra sykehusets øverste ledelse, noe som viser hvor vanskelig det kan være å forsvare sykehuset og ansatte samtidig. Sykehusets ledelse og fagforening har et særlig ansvar for å forsvare den ansatte. Sykehuset har en støttegruppe med psykiatrisk, sykepleiefaglig og juridisk kompetanse for ansatte. Støttegruppen var ikke aktivt oppsøkende i den akutte fasen, men ga langvarig oppfølging til dem som tok kontakt.
Ved så alvorlige belastninger bør det etter min mening være en mer aktiv tilnærming.
Sykehusets ledelse kan komme i en dobbeltrolle overfor en som har gjort feil, da det er vanskelig både å undersøke hva den ansatte har gjort og samtidig å være en støtte for vedkommende. For å sikre at den ansatte fritt kan redegjøre for sin situasjon, har ikke støttegruppen noen rapporteringsplikt til ledelsen.

Les mer om saken hos Tidsskriftet