Da  jeg var fjorten år, døde faren min av kreft. Til tross for at behandlingsforsøket var avsluttet og han var svært svekket av sykdommen, opplevde jeg å være fullstendig uforberedt da ordene «Han er død» kom. Jeg løp opp trappen mens jeg ropte «NEI, stopp!», i håp om at det ville ha noe å si. Som om jeg kunne holde ham tilbake, eller få virkeligheten til å ta hensyn til at jeg ikke var klar for å miste ham. 

Men han var død. Livet mitt slik jeg kjente det, var over. Skriket mitt da jeg falt sammen mot gulvet, føltes ikke som mitt eget. Luften var annerledes. Jeg måtte ut for å klare å puste, og følte at beina mine gikk uten meg. At kroppen min ikke lenger hang sammen. At jeg ikke fantes noe sted. 

Først da noen holdt rundt meg etter uvisst hvor lenge, kjente jeg at jeg ikke var alene. Med sterke armer rundt meg, følte jeg en slags ro over at han ikke lenger skulle lide. Selv om min smerte fortsatte der hans sluttet, skulle jeg tåle dette så lenge han slapp. 

Det ble en lang vei tilbake til meg selv, men jeg slapp å gå alene. Det vil jeg alltid være takknemlig for.