Gjesten i denne episoden er Torgeir Bruun Wyller, professor i geriatri ved Universitetet i Oslo og overlege ved Medisinsk klinikk ved Oslo Universitetssykehus.

Bruun Wyller starter podcasten med å fortelle hva akutt funksjonssvikt er:

– Funksjonssvikt er jo blitt en sånn universal-merkelapp som brukes litt i hytt og pine, synes jeg. Det viktigste er å forsøke å fortest mulig danne oss et inntrykk av hvor fort en funksjonssvikt har utviklet seg. Funksjonssvikt har ikke noe presis medisinsk definisjon, og det er ikke noen diagnose i diagnoselistene. Jeg ser på funksjonssvikt som et symtom, og ikke som en diagnose, sier Bruun Wyller.

Hør podcasten på dupusterforfort.com

Hva er symptomene, spør Ole Kristian?

– Personen har mistet evnen til å gjøre ting som vedkommende kunne før. I praksis er det aller mest to funksjoner det er snakk om. Evnen til å tenke klart, og evnen til å stå på beina.

Vedkommende er desorientert, forvirret, kan ikke gjøre rede for seg. Han eller hun får ikke reist seg og, kommer seg ikke opp av senga, eller har falt og blir funnet på gulvet. Vi kan si at det er et uspesifikt symptom, og fordi det gjør vedkommende hjelpesløs blir det ofte kun oppfatta som et pleie- og omsorgsproblem, men fra mitt synspunkt e dette er en diagnostisk utfordring.

Hva kommer det av? Det er ikke en normal aldersforandring å ikke kunne tenke klart eller kunne stå på beina. Det er ikke fordi pasienten er gammel. Det er fordi pasienten er syk. Alle bør tenke diagnostisk. Hva kommer det av? Og hvor fort har tapet av funksjon kommet?

Det finnes tre former av funksjonssvikt:

Hvilken funksjonssvikt vedkommende har avhenger av hvor fort tapet av funksjonen har utviklet seg.

Hvis en person i løpet av få timer eller noen få døgn plutselig har mistet evnen til å tenke klart, har blitt forvirret og mistet evnen til å stå på beina, da er dette en øyeblikkelig hjelp-situasjon.

Da haster det å finne ut hva det kommer av fordi sekken vi da leter i inneholder mange akutte og farlige sykdommer, hvor rask behandling har stor positiv betydning for prognosen. For eksempel akutt hjerteinfarkt, lungeemboli, alvorlige infeksjoner som sepsis.

Problemet er ofte at den akutte funksjonssvikten ofte er det mest iøynefallende symptomet som meldes inn, og det er det vi ser. For disse eldre pasientene får ofte i mindre grad enn andre typiske symptomer som vondt i brystet ved hjerteinfarkt, de får ikke nødvendigvis dyspné eller lungeemboli, og feber ved alvorlig infeksjon.

Det er funksjonssvikten som får omgivelsene til å slå alarm. Folk som ikke kan det forstår gjerne ikke at det ligger noe alvorlig bak. For denne pasientgruppen er det nyttig og adekvat å bli lagt inn på sykehus for å få en rask diagnose.

Ved akutt symptomsvikt har tap av ferdigheter skjedd i løpet av et par dager, opp mot toppen en uke.

Hvordan kan vi undersøke pasientene? Og hvordan kan vi se om pasienten er kognitivt med med, spør Ole Kristian.

– For å vurdere det kognitive med tanke på delirium er observasjon av grad av våkenhet og klarhet veldig nyttig. Når du snakker til pasienten, ser pasienten på deg? Det normale er at du fester blikket til den du snakker med.

Hvis pasienten er ekstremt distraherbar og ser like mye på alt annet enn på deg. Hvis blikket flakker, og pasienten faller i søvn mens vedkommende prater selv, da er det veldig patologisk. Da har de ikke normal oppmerksomhet.

Pasienter som sovner mens de spiser, eller sovner mens de er utsatt for ubehagelige prosedyrer som å legge inn PVK eller urinkateter. Da skal du også tenkte delir. Da er det patologisk.

Bruun Wyller forteller at de har en test for å undersøke om pasienten kan konsentrere seg. De utfører såkalte baklengstester. Klarer pasientene å si månedene i året baklengs? Dette er ikke en hukommelsestest, men en konsentrasjonstest, ifølge Bruun Wyller.

Folk med delirium mister fort evnen til å samle tankene, mens personer med mild til moderat demens ofte vil klare denne oppgaven, fordi det ikke har med hukommelse å gjøre, men det handler om evnen til å samle tankene.

Når vi kommer hjem til pasienter som ikke har særlig hjelp og som ikke klarer seg så godt hjemme. Hvordan er veien å gå videre for vår del?

– Det er et kjempegodt spørsmål som jeg ikke har et godt svar på. Hvis vi ser at det i ambulansejournalen at det er skittent og rotete hos pasienten, samt urinsøl i møblene, da tar vi det med videre i epikrisen. Hvis vi mener at pasienten trenger et høyere omsorgsnivå skriver vi det i pasientens journal, men vi kan kun komme med helsefaglige råd, til syvende og sist er det kommunen som bestemmer om pasienten skal få sykehjemsplass eller mere hjelp i hjemmet, svarer Bruun Wyller.

Her finner du andre podcastepisoder av Du puster for fort

Her er hjemmesiden til Du puster for fort