Arbeidsmiljø
Når hjelperne trenger hjelp
Sverre Aae tror ikke han hadde kjørt ambulanse i dag uten kollegastøtte fra blant annet Thor Sundby, leder i ambulansetjenesten i Oslo.
Sverre Aae tror ikke han hadde kjørt ambulanse i dag uten kollegastøtte fra blant annet Thor Sundby, leder i ambulansetjenesten i Oslo, skriver Fagbladet.
Les også i Fagbladet: Sikkerhetsnett mot traumer
Sverre Aae er på utfartsbrygga til Utøya 22. juli. Sammen med makkeren sin og en anestesilege møtes han av et kaos av ungdom som kommer svømmende og som blir hentet opp av vannet av båter som går i skytteltrafikk.
Senere på kvelden arbeider han der døde og de hardest skadde blir fraktet til land.
– I slike situasjoner er det fort gjort å ta fram litt av det du bærer med deg i «ryggsekken».
I Sverre Aaes mentale ryggsekk fantes det ikke noe så ekstremt som Utøya fredag 22. juli. Men etter drøyt 30 år som ambulansearbeider bærer du med deg mange sterke følelsesmessige opplevelser.
En helt nødvendig del av akuttarbeidernes jobb er å bearbeide sterke følelsesmessige inntrykk. Prehospitalt senter i Oslo og Akershus bruker EFOK, Emosjonell førstehjelp- og krisehåndtering.
– Uten en slik oppfølging hadde jeg neppe fortsatt i dette yrket, sier Sverre Aae.
På 90-tallet var han gjennom flere sterke opplevelser, blant annet bygårdsbranner med flere omkomne. Opplevelsene gjorde at han begynte å endre oppførsel. Til slutt var det skiftlederen, hans nærmeste leder, som tok affære:
– Han tok meg til side og sa «Sverre, jeg tror vi må ha en samtale». Jeg fikk høre at jeg hadde endret oppførsel på en måte som kollegene syntes var problematisk. Jeg hadde stressymptomer som ikke var forenelig med hvordan du som profesjonelt helsepersonell skal håndtere mennesker i svært sårbare situasjoner, forteller Sverre.
Måtte gå tilbake
– Min første reaksjon var at dette var utidige beskyldninger, men jeg forstod heldigvis ganske raskt at jeg hadde opplevelser som jeg trengte å bearbeide. Vi ble enige om å gå tilbake og rekonstruere de siste to ukene. Da viste det seg raskt at jeg hadde mer som vi måtte jobbe med, og vi ga oss ikke før vi hadde gått tre måneder tilbake i tid, forteller han.
Når Sverre fikk rekonstruert branner og ulykker han hadde hatt på sine vakter, og snakket med kolleger som var utdannet i EFOK som kollegastøtte, begynte traumene som hadde bygget seg opp å slippe taket. Etter kort tid var han sitt gamle jeg.
