Unyansert om ambulansetjenesten

Fra Ambulanseforum nr. 1 1975. Av ambulanseeier Helge Thømt

Lege Jens Moe er igjen på krigsstien med en massiv kritikk av ambulansetjenesten i Norge.

Nå som sist gir han et unyansert og generaliserende bilde av ambulansetjenesten som helhet, og forsøker nærmest å gi folk inntrykk av at det er livsfarlig å la seg frakte i norske ambulanser fordi de stort sett er bemannet med idioter som ikke har den ringeste peiling på elementær førstehjelp.

Til overmål anbefaler han publikum å gå til rettssak i tilfeller hvor pasienter under ambulansetransport har fått mangelfull eller feilaktig behandling. Det er en hederlig sak å kjempe for obligatorisk opplæring og utdannelse av ambulansepersonellet, og at et slikt behov er tilstede, hersker det neppe noen uenighet om.

Jens Moe skyter imidlertid som vanlig langt over målet med sitt provoserende korstog.

Det er for det første en sannhet med betydelige modifikasjoner når han hevder at hvem som helst kan starte opp med ambulansekjøring hvor som helst, og når som helst. Det er riktig at myndighetenes konkrete krav til en ambulansesjåfør begrenser seg til førekort klasse I, så i teorien kan nok nær sagt hvem som helst kjøre. I Rikstrygdeverkets rundskriv med retningslinjer for skyss-skafferkontrakter skisseres det imidlertid bestemmelser om oppgjørsformene for ambulansekjøring.

Disse går i korte trekk ut på at det skal lages et budsjett for hver enkelt ambulanseutøver, og at takstene skal beregnes ut fra dette. For å få regulert antall ambulanseenheter, skal de enkelte fylkers egne ambulanseplaner være retningsgivende for ambulansedekningen, og fylkeslegen bør til enhver tid konsulteres når de enkelte fylkers trygdekontor skal inngå skyssskafferkontrakt med den enkelte ambulanseutøver. I praksis setter dette en stopper for de selvbestaltede utøverne, idet vel neppe noen er interessert i å drive med ambulanse uten å få oppgjør for kjøringen.

Obligatorisk opplæring av ambulansepersonell er et stort og viktig prosjekt, og det hersker vel neppe noen uenighet om at dette må etableres og igangsettes snarest mulig. Norges Ambulanseforbund nedsatte senest på sitt landsmøte i Bergen før påske et eget arbeidsutvalg med overlege Per Roland som formann, som fikk til oppgave å utarbeide et hensiktsmessig undervisningsopplegg i forbundets regi som kan dekke opplæringsbehovet regionalt inntil det foreligger et fullstendig opplegg fra det offentlige. Jeg vet også at det arbeides sentralt med et grunnleggende utdannelsesopplegg for ambulansepersonell.

Sosialisering av ambulansetjenesten fremholdes som en patentløsning til forbedring av den eksisterende ordning. Det sier seg selv at et krav om to mann på hver eneste ambulanse ville være å foretrekke, og det hersker det vel egentlig heller ikke uenighet om. Men legene Moe og Skulberg kan umulig ha satt seg inn i driftsforholdene for ambulansene slik de ofte fortoner seg på landsbygden eller i utkantstrøkene.

Det snakkes ofte så hånlig om ambulansetjenesten som ”attåtnæring” og personlig profittmotiver går på bekostning av tjenestens kvalitet. Det er nemlig en lang rekke steder her i landet hvor nettopp slike kombinasjonsløsninger har gjort det mulig å opprettholde driften av en ambulanse på stedet, men driftsgrunnlaget er kanskje på langt nær tilstrekkelig til å gjøre ambulansen drivverdig alene uten altfor store kostnader.

Nettopp i kombinasjonsløsninger og som ”attåtnæring” har man greid å drive en ambulanse, blant annet kanskje ved at kona har sittet som telefonvakt uten fem øre i vederlag og at sjåføren kun har fått godtgjort antall kjørte timer og ofte ingenting for beredskapen. Og under disse omstendigheter er det altså at man vil sosialisere ambulansetjenesten for å fjerne muligheten for økonomisk profitt og for å få en bedre ordning.

Er man da klar over at det å drive den samme ambulansen med det samme antall turer, vil fordre seks mann ansatt for å holde heldøgnlig beredskap med to mann på bilen, med en samlet lønnsutgift på anslagsvis 300 000 kroner pr. år?

Jeg kjenner konkrete tilfeller rundt om i landet hvor driftsgrunnlaget er så begrenset, at bare de nevnte lønnsutgiftene fordelt på antall turer i året ville beløpe seg til omkring 6 000 korner for en kortere tur! Er samfunnet villig til å betale dette for å få to mann på ambulansen uansett?

Og særlig når man vet at 75 prosent av all kjøring er rene transportoppdrag som ikke egentlig fordrer kvalifisert ledsager?

Under slike omstendigheter tror jeg nok at man fortsatt må basere seg på at distriktslegen eller helsesøster må finne seg i å være med ambulansen når det er påkrevet. Jeg har i forbindelse med arbeidet i Norges Ambulanseforbund reist en del rundt i Norge og sett på forholdene, og det er kanskje en idé at legene Moe og Skulberg gjorde det samme.

For Oslo-forholdene kan ikke uten videre sammenlignes med landet for øvrig og spesielt ikke med utkantstrøkene. Jeg har også hatt anledning til å sammenlikne offentlige og private ambulanseordninger rundt omkring, og det er til nå ikke noe som har overbevist meg om at de offentlige eide ambulansene yder noe bedre servise overfor publikum enn de privatdrevne.

Alt kan gjøres bedre, og det er lett å kritisere. Men kritikken bør alltid ha et realistisk siktemål. Det synes meg også forunderlig at en lege i fullt alvor kan fremsette en slags kollektiv oppfordring til publikum og pårørende om å saksøke ambulansepersonellet når man mener og tror at behandlingen under transporten ikke var fullgod.

Hva med leger som gjør feil? Er leger ufeilbarlige? Det kunne vel saktens hende at det også var andre sider av helsetjenesten som led av kritikkverdige mangler. Slike ting løser man i hvert fall ikke etter Moes oppskrift.