Historietime fra nord: Slik ble fagutdanningen til

Om serien 113 på NRK, sier den gamle ambulansesjåføren Rolf Andersen til Folkebladet at det som er det fine ved denne serien er at det viser hvor langt man i dag er kommet innenfor ambulansesektoren.

– Disse mannskapene gjør en fantastisk jobb, noe jeg synes kommer godt fram i serien som ikke minst dokumenterer de utfordringene de har, og den gode jobben de gjør.

Andersen har drevet som drosjesjåfør og ambulansepersonell nær sagt fra ambulansens barndom i Midt-Troms. Han startet opp med syketransport i 1974, men hadde da kjørt drosje siden 1970.

«Lurte» pasientene inn i drosjen

Den gang var det hans far Ragnar Andersen som drev ambulansetjenesten på Finnsnes, da han som alle andre drosjesjåfører også kjørte syketransport i vanlige drosjer.

Det innebar en «hjemmelaget» ordning med at pasientene nærmest kunne lures inn i en vanlig personbil gjennom bagasjelokket bak og ble skjøvet inn på en båre inn på høyre side i bilen.

– Det var altså ikke sykebiler, men ombygde drosjebiler vi kjørte med. Min far hadde for eksempel en vanlig Mercedes sedan som ble ombygd og tilpasset å kunne ha en sykepassasjer i bilen på høyre side, samt plass for ledsager til venstre bak.

Faren hadde båren i garasjen hjemme, og når han fikk kjøring med syke pasienter fjernet han seteryggene i for- og baksetet i bilen, og hentet så båren hjemme, forteller Rolf Andersen.

Stasjonsvogner tatt i bruk

Midt på 60-tallet begynte noen drosjesjåfører å skifte over til stasjonsvogner, som var lettere å håndtere til syketransport.

Midt på 60-tallet kjøpte Ragnar Andersen en Peugeot stasjonsvogn og bygde den om til en sykebil som det het da.

I 1968 bestilte han den første bilen som var produsert som sykebil. I den tida var det fremdeles de lokale drosjene som kjørte syketransport ute i bygdene. Da drosjeeierne begynte å kjøpe spesialbygde sykebiler dukket disse også opp ute i bygdene Gryllefjord, Stonglandseidet og Gibostad for å nevne noen.

– Pappa startet med drosje tidlig på 50-tallet, mens jeg overtok hans drosjeløyve i 1975. Da drev pappa med ambulansen, mens jeg kun hadde drosjekjøring. Den gang hadde vi to garasjer i Andersen-gården i sentrum. I 1981 stiftet vi selskapet Finnsnes Ambulanse AS der jeg ble daglig leder. Vi hadde da tre ambulanser, og en kontrakt med Rikstrygdeverket som gjaldt Lenvik med omland, og deler av Senja.

Var ikke mer enn sjåfører

Andersen fortelller at i den tida var ambulansesjåførene sjåfører, og ikke noe mer. Etter hvert laget departementet en offentlig utredning der det ble konkretisert hvilken utdannelser ambulansesjåførene som kjørte syketransport burde ha.

– I 1986 overtok fylkeskommunen ansvaret for ambulansetjenesten, og allerede året etter kom det krav til kompetanse for de som skulle være fast ansatt i ambulansetjenesten. Staten kjørte offentlig noen prøvekurs for sjåførene, et kurs der en redningsmessig, en medisinsk del og trafikal opplæring var en del av innholdet.

Andersen sier at han da skjønte et noe måtte gjøre med skjevheten i god kjørekompetanse hos sjåførene, men dårlig medisinsk kompetanse.

– Jeg var da leder i Troms Ambulanseforening, og jeg tok da initiativet til at vi skulle lage en heving av den medisinskfaglige utdanningen av sjåførene vi hadde i Troms. Jeg tok da kontakt med Utviklingssenteret, og vi fikk med oss fylkeskommunen på dette. Kort fortalt fikk vi finansiert et kurs for ambulansepersonell i Troms.

– I 1989 laget jeg et forprosjekt for et slikt kurs. I januar 1990 startet så et første ambulansekurset ved Finnfjordbotn videregående skole. I distrikts-Norge var det vi gjorde den gang helt unikt.

I 1993 ble Andersen med i et forhandlingsutvalg i NHO der man samtidig jobbet for å kunne få ei fagutdanning av ambulespersonell over hele landet.

– Dette ble et løp jeg egentlig er stolt over å ha vært med på. Vi ble enige med kommuneforbundet, kommunenes sentralforbund og kommunenes fellesorganisasjon om å søke om å få lagt ambulansefaget under lov om fagopplæring.

Han fortsetter:

– I 1994 ble det det opprettet et midlertidig utvalg for ambulansefaget, og før jul samme år ble det igangsatt ei arbeidsgruppe der jeg var med som skulle utarbeide et forslag til en sluttkompetanse for ambulansefaget. I desember 1997 hadde utvalget laget en læreplan som da ble godkjent, og som betydde at de som gjennomførte dette ville ha status som fagutdannet ambulansesjåfør.

Les mer om saken hos Folkebladet (krever innlogging)