Ambulansetjenesten i Norge

Fra Ambulanseforum nr. 1 1975. Av overlege Andreas Skulberg

Da Einar Schie kom til Fredrikstad som kirurgisk overlege i 1944, ble han møtt av 4 menn som bar en pasient på en dør. Dette kan sies å være en brukbar, om enn noe lite komfortabel løsning på problemet ambulansetjeneste, men inntil 1960 var ambulansetjenesten i Norge kun et transportproblem.

I begynnelsen av 1960-årenepåviste overlege Lind i Stavanger at 10% av de pasienter som kom til Stavanger sykehus med ambulanse, hadde hatt behov for behandling under transporten. Dette markerer vel behovet for et annet syn på vår ambulansetjeneste, idet man erkjenner at det foruten å være et transportbehov også eksisterer et behandlingsbehov under ambulansekjøring.

Norges geografi og spredte bebyggelse har medført at syke mennesker har vært henvist til transport med ambulanse i flere timer. I tidligere tider var en ambulansekjører nødt til å ha konsesjon for denne transporten, men dette er nå tatt bort, slik at enhver kan slå seg ned som ambulanseeier og – kjører hvis han har kjørekort og nødvendig kapital til innkjøp av bil.

Hvem driver ambulansetjenestene i vårt land? På enkelte større steder har man ansatt egne folk til dette, typisk i så måte er Oslo med egenlegevakt som også driver ambulansetjenesten.

Personellet blir rekruttert fra portør- og sykehusarbeidergruppen. I Bergen har brannvesenet overtatt all ambulansetjeneste. Enkelte, etter norske forhold, store og middels store byer har fått Falken til å drive denne tjenesten, andre steder har Røde kors ansvaret for ambulansene.

Utover landet for øvrig er det mest privatpersoner som har en ambulanse, og har denne tjenesten som en slags ”attåt”-næring.

Enkelte steder i landet er distrikter slått sammen og ambulansetjenesten for et større område overlatt til enkeltpersoner som da kan drive nokså stort med ansatte personer og flere biler. Felles for alle er at rekrutteringen av personell ikke skjer fra medisinsk opplærte personer. Man gir ikke noe sted noen skolemessig opplæring., i høyden blir det kurser med teori og dertil i beste fall en del hospitering ved sykehus.

Enkelte norske leger må åpenbart fremdeles mene at ambulansetjenesten kun er et transportproblem, og konsekvensen av dette må da være at det er unødvendig med mer enn én ambulansemann på hver bil. Man vil alltids få noen til å hjelpe med løfting, og enhver diagnostisk overveielse kan man overlate til medfølgende pårørende, og som regel kan man også overlate behandling til disse personer. At dette syn også gjelder et såpass tettbygd strøk som Akershus, fremgår av de omstendigheter jeg skal få referere om en pasient som har vakt internasjonal oppsikt av annen grunn.

Et barn går utover isen på Nitelva ved Lillestrøm, faller i vannet og forsvinner. Beviselig 40 minutter etter dette blir barnet bragt til land, hvor den eneste medisinske fagkyndige til stede er en ambulansemann med bil. På vei til sykehus har denne mannen nok med å kjøre bilden, men to politimenn bak i bilen utfører noe man må tillate seg å kalle effektiv gjenoppliving. Barnet er kommet seg uten alvorlige mén av uhellet.

Den personen som følger med en ambulanse og passer på en pasient, har en mye vanskeligere arbeidsplass enn det primærlegen har i hjemmet. Man kan for eksempel ha de største vanskeligheter med å palpere pulsen i en ambulanse i fart. De fleste steder vil det også være minimale sjanser for å få ekstrahjelp før man kommer til sykehus, noe som fører til at alle vurderinger og dertil hørende behandling foretas av den som følger pasienten. Når pasienten kommer til sykehus, vil man de fleste steder si til ambulansepersonellet: Deres jobb er avsluttet, og innenfor dørene til undersøkelsesrommet kan dere nå ikke komme, dere er tilsmussede og uutdannede, og det er bare nysgjerrighet som gjør at dere vil følge pasienten videre.

Linds tidligere refererte undersøkelse førte til at Norsk Anestesiologisk Forening nedsatte en komité som skulle ta sikte på å forbedre ambulansebilen. Innstillingen lå ferdig i 1963, den inneholdt detaljerte bestemmelser om hvordan ambulansebilen skulle se ut og være utrustet, men i tillegg anfører den også at det er et stort behov for opplæring av personell.

Først i 1970 kommer det så forskrifter for ambulanser gjeldende fra 1. januar 1971. Forskriftene ble utgitt av Samferdselsdepartementet. Like etter 1. januar 1971 begynte Helsedirektoratet for alvor med utdannelsesproblemet, noe som førte til Stortingsmelding nr 41 1971/72. Melding om helsetjenestens transport- og kommunikasjonsproblemer.

Denne meldingen ble sendt til interesserte parter. Norsk Anestesiologisk Forening og Veidirektoratets ambulansekomité svarte noenlunde ensartet på henvendelser, men disse uttalelser kom ikke med, idet de innkom etter tidsfristen for svar. Denne stortingsmelding passerte Sosialkomitéen i Stortinget, siden er det ikke skjedd noe utover at fylket er pålagt ansvaret for ambulansetjenesten, og så har man satt ned en del utvalg:

1. Utvalg for rullende ambulanser
2. Utvalg for luftambulansetjeneste
3. Utvalg for sjøferdselambulansetjeneste
4. Utvalg for eventuell lov om konsesjon
5. Et utdannelsesutvalg

Dette siste er kommet fordi Kirke- og undervisningsdepartementet nå er blitt trukket med i arbeidet.

Ullevål sykehus hadde en komité for opplæring av ambulansepersonell. Denne komité besto av undervisningslederen, representant for ambulansepersonellet og dens tekniske leder, leger og sykepleiere fra Legevakten og Anestesiavdelingen. Komitéens enstemmige uttalelse ble overlevert sommeren 1973. Den gikk ut på en toårig blandet teoretisk-praktisk utdannelse med hovedvekten på oppøvelse av klinisk skjønn og behandling av akutte tilstander. Uttalelsen ble lagt til side i påvente av uttalelsen fra Utdanningsutvalget fra Kirke- og undervisningsdepartementet, denne innstillingen ville etter det man kunne få opplyst, foreligge våren 1974.

Akershus fylke hadde også en ambulansekomité som kom med sin innstilling samtidig med Ullevålskomitéen, og med en noenlunde ensartet innhold hva angår utdannelsen. Noen innstilling fra Kirke- og undervisningsdepartementet foreligger ennå ikke.

Mens gresset gror, forekommer det utover landet et visst apparathysteri. Ofte tror man at manglende vurderingsevne kan erstattes med instrumentovervåking. Som regel overser man at apparatanskaffelsen nesten alltid betyr økt opplæringsbehov. I verste fall kan slik ukritisk bruk av utstyr være farlig for både pasient og personell.

Ordet sosialisering har i legekretser en noe kjedelig klang. Dog vil de fleste godta at staten har et ansvar for helsevesenet. Til tross for denne erkjennelse er det så vidt meg bekjent kun meg som har hevdet at ambulansetjenesten bør sosialiseres, og jeg anser dette for å være langt mer realistisk, påkrevet og mye lettere enn å sosialisere bankvesenet. Her bør etter min mening Den norske legeforening oppfordre Regjeringen til sosialisering. En sosialisering vil medføre at man ikke lenger tenker på økonomiske fordeler ved å ha bare 1 person på hver ambulanse.

Samtidig med sosialisering må det kunne slås fast at ambulansepersonell er helsepersonell, og at den medisinske enhet som de tilhører, har ansvaret for vedlikehold av nødvendige kunnskaper og opplæring ved anskaffelse av nye apparatur. Det er vanskelig å tilfredstille dette behov hos en privat ambulansemann som lønnes med stykkpris.