Sammen mot klokka for pasienten

Nødsambandet spraker på Stjørdal brannstasjon. Det er ikke uvanlig, men det er ikke hver dag anropet besvares av tre nødetater under samme tak: Politi, brann og helse. Fra hvert sitt rom mottar de det fiktive nødanropet.

Det gir ikke hele bildet av hva som vil møte dem. Ei heller hva de må gjøre; hver for seg, sammen og i hvilken rekkefølge. Og det haster.

En av nødetatene får øyne på stedet først. Sine øyne. De kan gi nyttig informasjon til de andre som er på vei og til den felles planen som trengs. Men da må de se hele bildet, og ordene som deles må forstås av alle.

– Det handler om de første 15-20 minuttene etter et nødanrop. Vi går gjennom en felles metode for å dele avgjørende informasjon effektivt. Så øver vi på det, forteller Sten Håvard Svarliaunet, en namdaling med 34 års erfaring fra operativ polititjeneste.

I dag er han én av tre instruktører på jobb for Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Arild Rasmussen fra brannvesenet og Kirsten Røberg fra ambulansetjenesten er også på plass. Sammen kurser de kollegaer fra Stjørdal i tverretatlig akuttmedisinsk samarbeid (TAS).

Lokale eksempler for lokal trygghet

Det er ikke bare på bensinstasjonen det har gått galt i Stjørdalen denne dagen. Et helikopter har krasjet, en tankbil har veltet, flere personer er savnet i elva, og en trailer har kjørt inn i et bolighus ved E6. Scenarioene kursdeltakerne får bryne seg på er ikke tilfeldige.

– Vi velger ulykker det er risiko for at skjer der vi holder kurs. Det vi trener på i dag, kan smelle her i morgen, sier Arild Rasmussen, instruktøren med 25 års erfaring fra Salten Brann, Bodø.

– Jeg synes det er viktig og riktig at scenarioene er plassert på lokale kart og at vi bruker lokale bilder. Plutselig sier en av deltakerne «Jeg har hytte der og vet at det går an til å komme til via den veien». Det sitter en enorm kompetanse og lokalkunnskap i rommet, så i tillegg til det vi lærer bort, fasiliterer vi at deltakerne lærer av hverandre.

Ulik tilnærming til felles mål

Politi og brann- og helsevesen har samme hovedprioritet; å redde liv. Samtidig har de ulik ekspertise, kultur og hovedansvar, ifølge de tre instruktørene.

Brannvesenet skal sikre stedet så det ikke skjer flere ulykker, slukke branner og få ut mennesker som sitter fast. Politiet skal koordinere redningsinnsatsen og finne ut om det er skjedd noe straffbart. Helsetjenesten skal behandle pasientene, få dem til sykehus og holde dialogen om hva som vil kreves der.

– Utfordringen er at vi alle kan bli veldig opptatte av vår rolle og vårt fag. For å gjøre det som er best for pasienten, må vi forstå hverandre og ha et felles språk som alle skjønner, sier instruktør Kirsten Røberg, som har 19 års erfaring fra ambulansetjenesten i Mo i Rana.

– Det er derfor jeg synes disse kursene er så viktig. De gir oss innsikt i de andre fagene og en felles situasjonsforståelse så vi kan bli raskt enige om en plan, fortsetter hun.

Den store forskjellen

På TAS-kursene får politi, brann og helse møtes, lære og utveksle erfaringer på akuttmedisinsk samarbeid. I 25 år har Stiftelsen Norsk Luftambulanses givere finansiert dette tiltaket for å spare tid, liv og helse ved ulykker.

– For de som ikke jobbet på 80-90 tallet, er forskjellen disse kursene har utgjort så massiv at den er vanskelig for meg å sammenfatte. Evnen til å se de andre nødetatene og jobbe sammen er en helt annen nå, sier instruktør Svarliaunet.

Han mener TAS-kursene gjorde ham til en innsatsleder i politiet. Det kjenner ambulanse- og brannkollegaene seg igjen i.

– Etter at vi innførte det vi trener på i dag, ser jeg en endring i mitt område. Vi har fått en struktur å følge når det koker. Da tenker vi på ambulansen mer fremover og vi tør å bidra mer og tidligere på sambandet. Det sparer tid, kanskje spesielt i grisgrendte områder som rundt Mo i Rana, sier Røberg.

– Kursene gjør at vi kjenner flere politi- og helsekollegaer og at vi får den informasjonen i trenger. Det frigjør kapasitet i hodet og vi kan løse oppdraget på en bedre måte, samtykker brigadeleder Rasmussen.

De tre mener TAS-kompetansen, som de har fått og lærer videre, gir ro og oversikt. I voldsomme situasjoner med høye skrik og flere skadde vet de raskere hvem som er alvorlig skadet og hva som må gjøres. Og ifølge Svarliaunet, spiller det liten rolle hvilken uniform de bærer ved ulykker. Mot klokka og for pasienten er de ett lag.

– Hvis vi kan spare tid i alle ledd, er plutselig pasienten fremme på operasjonsbordet 20-30 minutter tidligere. Det er derfor vi holder på med TAS-kursene; for å berge flere liv.