Psykososial oppfølging ved selvmord

Mer enn 500 mennesker tar livet sitt i Norge hvert år. For hvert selvmord regner man med at det er minst ti sterkt berørte etterlatte. Forskning viser at etterlatte i den første tiden etter selvmordet verken vet hvilken hjelp de trenger eller orker å søke hjelp.

Les hele saken på Politiforum

De ønsker aktivt å bli kontakter av tjenesteapparatet. De fleste har et betydelig behov for hjelp, ikke minst etter en tid når hverdagen er der og realitetene begynner å gå opp for dem, men da er der oftest få hjelpere tilgjengelig. Etterlatte ønsker at psykososial oppfølging bør vare i ett år eller mer (Dyregrov, 2004).

I henhold til LOV 2000-06-23 nr. 56 skal alle kommuner ha en plan for håndtering av kriser og katastrofer. Dette er organisert noe ulikt i norske kommuner.

RVTS-Vest stilte spørsmålet gjennomførte i 2007 -2008 et prosjekt for å bedre tjenestetilbudet til selvmordsrammede. Selvmordsforsker Kari Dyregrov ble knyttet til prosjektet som samarbeidspartner og veileder.

Et prosjekt
Prosjektets hensikt var å bedre psykososialt hjelpetilbud for etterlatte ved selvmord, og hadde følgende delmål:

• Undersøke om lokalt hjelpeapparat i Bergen kommune får informasjon om og kontakt med etterlatte som trenger hjelp ved selvmord
• Kartlegge behov for kompetansehevende tiltak til profesjoner som har ansvar for psykososial oppfølging

De etterlatte
Ofte blir politiet stående alene med etterlatte etter at ambulanse og lege drar fra åstedet. Man opplever det som tidkrevende og vanskelig å finne frem i helsesystemet og problemer med å henvise til kompetente hjelpere.

Politifolkene beskrev manglende oversikt over hvem som kan følge etterlatte opp, hvor hjelpen finnes og hva de kan hjelpe med. Dette fører også til at noen ikke anbefaler hjelp pga. av frykt for at det ikke blir fulgt opp.

De savnet en automatikk i oppfølging av enkelthendelser som de som «førstehjelpere|» kunne utløse, jfr.: Det finnes ikke hjelpeapparat for enkelthendelser «...»et system som griper fatt i de pårørende automatisk «... »det er umulig å finne frem til en instans, noen som sier at dette er vår jobb.

Etterlyser samarbeid
Politiet samarbeider nært med presten som vanligvis går med dødsbudskapet. Men i tillegg etterspurte politiet helsetjenestens rolle i forhold til etterlatte. De savnet samarbeid, opplysninger om og «henvisningsmulighet» til f.eks. kriseteamet, eller annet hjelpetilbud som allerede finnes. Ikke minst ønsket de et automatisert tilbud som er enkelt å bruke i en akutt situasjon.

Politiets nøkkelrolle for psykososial oppfølging
Prosjektet har avdekket avmaktsfølelse hos politiet i møte med etterlatte ved selvmord, som er knyttet til svakheter i hjelpetiltak i Bergen kommune.

Annen kunnskap tilsier det svært sannsynlig at dette også gjelder mange andre kommuner i Norge i dag. Ved at politiet rutinemessig er involvert ved selvmord, vil politiet kunne spille en nøkkelrolle til at etterlatte får nødvendig hjelp. Her skisseres noen hovedpunkter for en rutine:

• Politiet informerer etterlatte om kommunens kriseteam (KT) og tilbyr seg om å formidle kontakt
• Politiet har ett telefonnummer til KT som de, i overenskomst med nærmeste etterlatte melder fra til
• KT bør ha en vaktordning og kunne rykke ut ved behov
• KT etablerer kontakt med pårørende og har rollen som psykososial ombudsmann.
• KT vurderer behov for nødvendig hjelp i akutt fase og over tid, og påser at prinsipper for traume og sorgbearbeidelse blir iverksatt for alle berørte (se www.kriser.no) (Dyregrov & Dyregrov, 2007)
• KT bør inneha krisekompetanse og utvikle en samarbeidsrelasjon til politiet og andre «førstehjelpere».