Berg- og dalbane i retten

Nå nærmer vi oss Schjenken-sakens kjerne, skriver Carl-Erik Grimstad i Journalisten.

Dag 4 (fredag 1. mars) i Borgarting Lagmannsrett medførte både opp- og nedturer for Erik Schjenken.

Retten er i vitneførsel-fasen og først ut var professor og avdelingsoverlege Mads Gilbert, en av Norges mest erfarne akuttmedisinere.

At Dagbladet velger å føre ham som vitne synes åpenbart – en omkamp i spørsmålet om ambulansepersonellets vurdering av Ali Farahs tilstand i Sofienbergparken.

Gilberts holdning er at bedømmelse av offerets bevissthet (og evt. hjerneskade) var feil – han burde vært vurdert til høyst 13 på den såkalte Glasgow Coma Scale (GCS), ikke til 14 slik Schjenken og hans makker gjorde.

Dette kan se ut som en minimal forskjell, men GCS 13 dreier seg om moderat hjerneskade og burde avstedkommet langt mer omfattende tiltak enn det ambulansepersonellet igangsatte.

– Ali Farah skulle under ingen omstendighet vært etterlatt, sa Gilbert.

I utgangspunktet synes det merkelig at Dagbladet ønsker en slik omkamp om det medisinske innholdet i saken – Schjenken har langt på vei fått støtte for sine handlinger av helsemyndighetene og han blir aktivt backet opp av ambulansetjenestens ledelse på Ullevål.

I stedet for å fastslå at Gilberts syn avviker fra helsemyndighetene, gikk Carl Bore inn i et medisinsk ordskifte med Gilbert, et ordskifte han kom heller dårlig ut av. Det generelle inntrykket i rettssalen er at man nå snarest må komme seg videre inn i kjernen av saken - ærekrenkelsene som fremkom i mediene – særlig Dagbladet.

Etter lunsj ble det medisinske temaet egentlig parkert av Knut Wester, en av forfatterne av den nordiske standarden for håndtering av hjerneskade.

I en saklig og nøktern tone fikk den pensjonerte, svært ”tunge” professoren frem at Schjenken og hans kollega ikke hadde grunnlag for å oppdage den omfattende hjerneskaden hos Ali Farah.

Han mente sågar at en GCS-vurdering på 13 ikke uten videre vil indikere en alvorlig hjerneskade

(Schjenken og Smith vurderte den til 14) og at retningslinjene kan komme til å bli endret på dette feltet. Dermed nærmer vi oss nå rasismeanklagenes status i krysningsfeltet mellom ytringsfrihet og personvern.)

Dette vil ende opp i juridisk vurdering av i hvilken grad rasismebeskyldninger er å betrakte som et (i EMD-sjargong) verdivurdering ("value judgement") eller en faktapåstand (”factual statement”).

Det første er langt på vei fredet av ytringsfriheten, mens det siste fortsatt er av betydning for spørsmålet om rettsstridige ærekrenkelser. Slik sett vil det være umulig å gi noen vurdering av utfallet av denne saken før etter at prosedyrene er unnagjort.

Les hele innlegget i Journalisten