Arbeidet i en multibrukergruppe tar tid, men hjelper både pasienten og helsearbeideren
Både pasienten og helsepersonalet kan oppleve frustrasjon og maktesløshet når samme problemstilling møtes gjentatte ganger på kort tid. Overlege Arve Halsen erfarer at en multigruppe kan finne bedre løsninger - for alle parter.
– Jeg skjemmes over hva jeg fikk meg til å si da jeg som nyutdannet tok imot gjengangerne her på legevakten. I en litt nedlatende tone kunne jeg si: «Hvorfor kommer du i dag igjen, du var jo her i går med akkurat det samme. Du har ikke engang gjort det jeg mente du skulle gjøre!» Det var slett ikke en bra måte å møte en person i krise med. Multibrukerne våre er skikkelig syke. Noen psykisk syke, andre somatisk og flere begge deler. Det betyr ikke at det er bare lett å hjelpe dem, men samtidig er det faktisk ikke så mye som skal til for at det blir ganske mye bedre både for pasienten og for behandleren, sier Arve Halsen. Han er overlege på Oslo kommunale legevakt og er leder av det de kaller multibrukergruppa. I tillegg har han skrevet masteroppgave på nettopp verdien av multibrukergruppa.
Poenget med multibrukergruppa som startet opp for 15-20 år siden, er todelt. Det handler om å gi et bedre tilbud til multibrukeren samt lette arbeidet for helsearbeiderne på AMK, legevaktsentralen og på Oslo kommune legevakt. Forskning viser at både pasienten og helsearbeideren ofte blir frustrerte og fylt av maktesløshet når pasienten møter med samme problemstilling gjentatte ganger på kort tid. Dette er følelser som sjelden gir grobunn for å lytte, tenke, snakke og konkludere på den mest ideelle måte – verken for hjelperen eller den som ønsker hjelp. Det suger energi. Derfor er det god grunn til å stoppe opp. Det er nettopp det som gjøres når man sender saken til multibrukergruppa.
Oppbygingen av gruppa
Gruppas medlemmer består av en sykepleier og to leger fra allmennlegevakten, en sykepleier fra legevaktsentralen, en sosionom fra psykososialt akutt-team samt Arve Halsen selv. Når gruppa får en pasientsak, tar en av medlemmene oppgaven med å gå gjennom relevante journalnotater. Målet blir da å innhente eventuell annen informasjon for å få et bedre bilde av hva problemet egentlig handler om. Slik informasjon kan hentes fra politi, fastlege, hjemmesykepleie, DPS og andre i spesialisthelsetjenesten eller andre steder utenfor legevakten. Målet er å finne hvordan og hvor pasienten best kan få den hjelpen vedkommende trenger.
–Legevakten er ikke riktig instans for å hjelpe pasienten med sammensatte problemer som strekker seg over tid. Vi i multibrukergruppa vegrer oss derfor for å involvere oss for mye i saken. Det kan skape forventninger om at det er vi som skal hjelpe - altså det motsatte av det vi tenker er formålstjenlig. De mest sentrale hjelperne til hver enkelt pasient, bør selv arrangere et samarbeidsmøte. Et medlem fra multibrukergruppa reiser gjerne med på et slikt møte, men det er viktig at det ikke er vi som skal lage kriseplan og/eller individuell plan. Legevakten tilbud skal være bare en liten del av planen. Det skal gjelde det samme for multibrukere som andre, nemlig at vi hjelper kun til med akutte problemstillinger.
– Kan ambulansepersonell melde pasienter de opplever som gjengangere til gruppen?
–Nei, ambulansepersonell må si ifra til skiftlegen på legevakten. Så går de videre med opplysningene de får.
IT-løsninger hindrer god statistikk og flyt
Som mange andre gode prosjekter innenfor helsetjenesten, blir ikke gevinsten av innsatsen like stor som den kunne være ved gode IT-løsninger. Journalsystemet Profdoc hindrer for eksempel legevakten i å føre god statistikk på pasientgrupper som denne. Dessuten bruker AMK, legevaktssentral og ambulansene dataprogrammet AMIS som ikke kommuniserer med journalsystemet Profdoc som legevakten benytter. De nødvendige dobbeltregistreringer fra multibrukergruppa tar derfor tid. Ved endringer i tiltak må det oppdateres to steder – og ting kan lett glippe. Verdifull informasjon fra ambulansepersonell når heller ikke nødvendigvis multibrukergruppa. Viktig info om pasientenes forhold i hjemmet, vil for eksempel ikke komme fram så framt ikke legen passer på å skrive ned ting som er rapportert muntlig eller skriftlig fra ambulansetjenesten.
–Si gjerne til ambulansepersonellet at de må sikre at slik viktig informasjon kommer fram til legen, oppfordrer Halsen.
Dårlige IT-løsninger gjør også at informasjon om at det er dannet en multibrukergruppe for en pasient, ikke nødvendigvis deles med andre behandlere som pasienten forholder seg til i helsetjenesten. Halsen utelukker ikke at informasjon som er sendt, kan drukne i den store mengden av andre journalnotater som overføres for eksempel til fastlegen. Det er ikke like lett å finne tid til å stoppe opp slik som multibrukergruppa så forbilledlig gjør.
Bedring av helsearbeiderens opplevelse i møte med pasientene
I masteroppgaven fant Arve Halsen og Åse Rotmo Storhaug at multigruppas arbeid gjorde de ansatte mer engasjerte og tilfredse i jobben med disse pasientene. De blir mer samkjørte, helhetstenkende og mer forutsigbare for pasienten. Konkret råd og info om egnede tiltak (med eventuelle kontaktinfo til rett instans) nedtegnes i notatet fra multigruppa. Dette letter jobben når pasienten kommer. Det gir mer mestring, mindre negative følelser og man føler seg mer trygg i arbeidet. Det er et av hovedfunnene i forskningen.
–Hva med brukerne?
–Vi har dessverre ikke data på det, men vi erfarer at de er fornøyde og vi ser at de etterhvert forsvinner fra multibruker-listene våre. Det vil si at de har klart å redusere hyppigheten av konsultasjoner til mindre enn 5 ganger i måneden eller mindre enn 12 ganger på tre måneder. Det tar vi som et godt tegn. Men noen dukker opp igjen på listene for eksempel ved et samlivsbrudd eller hvis en pårørende ikke klarer mer. Eller hvis sykdommen forverrer seg.
–Hva karakteriserer en multibruker?
–Jeg må innrømme at jeg ble overrasket da jeg så at det var lik kjønnsfordeling. Det er kjipt å si, men jeg trodde det var flest kvinner. Det er to store aldersgrupper, nemlig mennesker mellom 20 og 35 år, gjerne med rus og psykiatri og de over 50 år. Jo eldre pasientene blir, desto oftere handler det om somatikk. Folk føler seg utrygge og når alt annet er stengt, har vi åpne dører.
–Hva med taushetsplikten når dere henter inn info?
–Det er mange dilemmaer her. I slike saker kan det være frustrerende å ikke få gjøre det man tenker ville være bra for pasienten fordi taushetsplikten stopper oss. Men stort sett vil pasientene dele informasjon når man informerer pasienten om at man vil jobbe litt ekstra med å finne de beste løsningene for dem.
–Hvordan får dere tid til å gjøre alt dette oppi det høye tempoet på denne store legevakten?
–Jeg mener vi klarer å bruke den nødvendige tiden på pasientene når de oppsøker oss, men detektivarbeidet for å hente inn info tar tid. Nå som det skjæres ned på bevilgninger, går det gjerne utover dette arbeidet. Likevel er det fint å se at det vi får til å gjøre, faktisk hjelper. Men med stor turnover av helsepersonell på legevakten, får ikke alle nok erfaring i disse litt kompliserte konsultasjonene. Dessuten får ikke alle god nok info om hva gruppa driver med i multibrukergruppa. Det er ting som kan bli bedre.
Under jobben med masteroppgaven ble forskerne overrasket da det var mange eksterne som ikke var klar over det de driver med. Det de tenkte var samarbeidspartnere slik som fagfolk på DPS-er, viste seg å ikke kjenne til gruppen. God og tilgjengelig informasjon om tilbudet mangler. Her har legevakten en jobb å gjøre lokalt.
Halsen er fornøyd med at flere legevakter, legevaktsentraler og AMK har fattet interesse for prosjektet deres. Noen ønsker å bygge opp sine egne modeller for multibrukergrupper. I april snakket Halsen på et Webinar på KoKom om prosjektet sammen med sykepleier med ambulanseerfaring Astrid Karina Harring som skal ta doktorgrad på multiinnringere til AMK. Ambulanseforum tenker å intervjue henne når resultatene hennes er klare.
