Ambulansesjåføren snakker ut

Les hele saken i Drammens tidene

Han har levd i skjul siden den skjebnesvangre dagen i Sofienbergparken i 2007.

– Vi ble stemplet som rasister og satt i en offentlig gapestokk med taushetsplikt og munnkurv. Jeg har sittet på sidelinjen og tatt imot dritten uten mulighet til å forsvare meg. Det har vært forferdelig tøft, forteller Espen Smith til Drammens Tidende.

Nå som både Statens helsetilsyn og Likestillings- og diskrimineringsnemnda har frifunnet ham for rasismeanklagene, føler drammenseren at han endelig kan fortelle sin versjon av historien.

– Jeg har valgt å ikke stå fram før alt var helt avgjort. Nå er jeg frifunnet og det var som å få vekk ti tonn fra skuldrene. Det er godt å komme ut av boblen og fortelle, sier han i dag.

Misforstår tissing

Vi spoler drøyt halvannet år tilbake. Sofienbergparken i Oslo, 6. august 2007. Den paramedic-utdannede ambulansesjåføren Espen Smith har en helt vanlig dag på jobben med kollega Erik Schjenken. Her er hans versjon av hva som skjedde:

Han kommer til Sofienbergparken og ser en stor menneskemengde rundt en som ligger på bakken. Det er Ali Farah. Smith undersøker puls, munn, nese og hode og finner ingen symptomer på en alvorlig hodeskade. Han beslutter at pasienten skal til legevakten, får ham på beina og støtter ham mot ambulansen.

Så skjer det som forandrer alt. Ali Farah tisser på ham.

– Din gris! utbryter Smith til Farah, før han ber politiet kjøre Farah til legevakten.

– Det er en helt vanlig prosedyre. Jeg oppfattet det som et ordensproblem, og da tar politiet av seg transporten, sier Smith.

Farah står oppreist, men stemningen blir ifølge Smith svært amper. Han har avtalt at politiet skal frakte Farah ned og ambulansesjåførene bestemmer seg for å dra av hensyn til egen sikkerhet. Få minutter etter at han er tilbake på Oslo legevakt, ser han at Farah ankommer legevakten i en taxi og går inn selv.

Han tenker ikke mer over hendelsen. Før han leser nettavisene senere på vakten.

- Uproft av meg

I løpet av det halvannet året som har gått, har Smith gjenopplevd episoden utallige ganger. Tissingen og reaksjonen «din gris».

– Vi trodde han var utagerende og tisset på meg med vilje. Jeg reagerte uproft. Det var en spontanreaksjon. Faen, din gris, sa jeg. Jeg ville selvfølgelig ikke kalt en pasient som tisset på seg ufrivillig en gris. Og jeg kalte ham gris fordi jeg syntes det var grisete, ikke fordi han var muslim, som det har blitt spekulert i. Jeg sa gris fordi det er et ord jeg bruker daglig, til barna mine også.

– Forstår du at den setningen kan ha bidratt mye til rasismestempelet?

– Jeg skulle virkelig ønske jeg hadde kalt ham en tullebukk, for å si det sånn. Det er på grunn av rasismestempelet saken ble så stor, sier Smith.

Sent samme kveld ble Ali Farah lagt i medisinsk koma da legene på Ullevål oppdaget en alvorlig hjerneblødning.

– Vi gjorde en feilvurdering. Han hadde ingen tegn til alvorlig hodeskade. Hadde vi kunnet vite om hjerneblødningen, hadde vi selvsagt tatt ham med, sier Smith.

Selvmordstanker

Saken eksploderte. Ali Farah, Sofienbergparken og ambulansesjåførene var på alle forsider og først i alle nyhetssendinger.

Smith fikk drapstrusler, og allerede etter tre dager måtte hele drammensfamilien på fire flyttes til hemmelig adresse med politibeskyttelse døgnet rundt. Smith gikk inn i en dyp depresjon.

– Jeg låste meg helt inne. Turte ikke på gå på butikken og kjøpe melk. Kastet opp og gråt hvis telefonen ringte eller jeg hørte en ambulanse i Rosenkrantzgata, forteller han.

Mens familiefaren lå på en sofa i Drammen, gikk finansminister Kristin Halvorsen ut og sa at dette neppe hadde skjedd med en hvit familiefar i Frognerparken. Fylkeslegen konkluderte med at det var «rasistiske overtoner». Manuela Ramin-Osmundsen sammenlignet hendelsen i Sofienbergparken med Holmlia-drapet.

– Det var helt sykt. Jeg føler folk fikk presentert en «monster-Espen». Jeg skjønner at folk kan ha tenkt at vi var rasister ut fra det de har lest. Det gikk så langt at jeg begynte å tro på det bildet som ble skapt i media selv. Men det er bare den ene versjonen av historien, sier Smith.

En dag sto det på forsiden av VG at Smith i ungdomsårene deltok i det nynazistiske Boot Boys-miljøet i Hokksund.

– Jeg har aldri lagt skjul på at jeg festet med de gutta da jeg var 17 år. Det var det. Men å kalle meg nynazist på en forside av den grunn. Det blir bare for dumt, sier han.

Da lydloggen fra hendelsen ble offentliggjort i fjor, og Espen oppdaget at den var kraftig redigert, toppet det seg.

– Det raknet helt for meg. Jeg stoppet på en parkeringsplass og gikk i bagasjerommet for å hente tauet og henge meg i skogen. Men tauet lå ikke der. Jeg var så langt nede, at det ikke går an å forestille seg, forteller han.

Skal tilbake

Det har vært mange tunge dager siden den gang. Smith er fortsatt sykmeldt, men begynner å se lysere på livet. Han takker familie, venner og kolleger som har trodd på ham og støttet ham hele veien, og gleder seg nå til å komme tilbake til det gamle livet som ambulansesjåfør.

– Hvor lang tid det tar, vet jeg ikke, men jeg må bruke den tiden jeg trenger. Sånn som det er nå, trenger jeg å bygge opp trygghet og selvtillit før jeg kan fungere i jobben, sier han.

Drammenseren er ikke i tvil om at han vil tilbake til jobben som ambulansesjåfør.

– Jeg er stolt av jobben, yrket og hva jeg har gjort med livet mitt. Hele livet mitt forandret seg i løpet av sju minutter i en park. Men jeg skal på bil igjen. Jeg savner det livet utrolig mye. Følelsen av det å redde menneskeliv er det som driver oss, sier han.