Studie/masteroppgave
Støtte til ambulansepersonell etter selvmord
En ny studie avdekker ambulansepersonells behov for bedre støtte etter møter med etterlatte ved selvmord. Anbefalingene inkluderer økt opplæring og debriefing for å håndtere den emosjonelle belastningen.
En masteroppgave som er gjort av Oda Borlaug Kjønås på Universitetet i Oslo har sett på hvordan ambulansepersonell opplever møter med etterlatte etter selvmord, og hvordan dette påvirker dem mentalt og emosjonelt. Borlaug Kjønås jobber også med en forskningsartikkel rundt samme tema.
Gjennom intervjuer med fem ambulansearbeidere, ble det i studien avdekket et stort behov for bedre støtte og oppfølging i slike situasjoner. Studien viser at kollegial støtte og veiledning er viktig, men også at det mangler ressurser og strukturerte rutiner for ettervern. For å redusere den emosjonelle belastningen, anbefales det å forbedre opplæring, simuleringstrening og debriefing etter krevende oppdrag.
Under er en oppsummering som er laget av forfatteren, Oda Borlaug Kjønås. PDF-versjon og lenke til studien er nederst i artikkelen.
Bak akuttens maske: En kvalitativ studie av ambulansepersonells opplevelser i møte med etterlatte ved selvmord
Hensikt: Hensikten med denne studien var å bidra til økt kunnskap om hvordan ambulansepersonell opplever møter med etterlatte etter selvmord, hvordan de håndterer disse situasjonene, og hvordan møtene påvirker dem både mentalt og emosjonelt. Studien utforsket også hvordan behovet for støtte og oppfølging oppleves av ambulansepersonell etter slike hendelser.
Teoretisk forankring: Studien tar utgangspunkt i et fenomenologisk hermeneutisk perspektiv for å belyse ambulansepersonellets subjektive erfaringer. Dette perspektivet bidrar til å forstå de dype, personlige opplevelsene som ambulansepersonell har i møte med etterlatte ved selvmord.
Metode: En kvalitativ metode ble benyttet, med semistrukturerte intervjuer som datainnsamlingsverktøy. Fem ambulansepersonell ble nøye valgt ut for deltakelse i studien. Intervjuene ble transkribert og analysert ved hjelp av tematisk analyse for å identifisere sentrale temaer og mønstre i dataene.
Resultat: Funnene viser et behov for et arbeidsmiljø som støtter mental og emosjonell bærekraft blant ambulansepersonell. Viktige elementer inkluderer tiltak for å redusere stress, fremme trivsel, og styrke mestringsstrategier i krevende situasjoner. Kollegial støtte og veiledning ble identifisert som avgjørende faktorer for et støttende arbeidsmiljø. Studien avdekket også utfordringer knyttet til ettervern, inkludert begrenset tilgang til ressurser og støttetjenester for ambulansepersonell.
Konklusjon: Studien konkluderer med at det er behov for forbedret støtte og omsorg for ambulansepersonell i møte med etterlatte etter selvmord for å redusere den emosjonelle belastningen. Anbefalte tiltak inkluderer forbedret opplæring i psykisk førstehjelp, simuleringstrening, og strukturerte debrifingsprosesser. Det foreslås også at regelmessige møter og debrifingssesjoner kan bidra til å redusere risikoen for negativ mental belastning.
