Mange sykepleiere opplever en plikt til å starte hjerte- og lungeredning (HLR) ved hjertestans dersom HLR Minus ikke er journalført. 

Les også: 89-åring døde fredfullt i sin datters armer. 20 minutter senere forsøkte ambulansepersonell å gjenopplive henne
Sykepleiere i ulike fora svarer bekreftende på dette gjennom samtaler vi har hatt med dem. Vi opplever at dette er en relativt utbredt holdning blant sykepleiere, både i primær- og spesialisthelsetjenesten, skriver Trygve Johannes Lereim Sævareid, sykepleier og stipendiat, Lillian Lillemoen, sykepleier og forsker og Per Nortvedt, sykepleier og professor Senter for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo i et innlegg i Dagens Medisin.
Selv der pasienten er døende eller pasienten vurderes å ha svært liten sjanse for å overleve hjertestansen, hevder flere at sykepleieren har en plikt til å starte HLR når HLR Minus ikke er journalført? Stemmer dette? Vi mener nei.
KAN TA VALGET
Sykepleiere kan ta en avgjørelse om ikke å starte HLR for pasienter i de tilfellene der de mener det ikke er grunnlag for å starte HLR. Begrunnelsen for dette, er at man ikke kan kreve at helsepersonell utfører behandling som ikke er faglig forsvarlig. Helsepersonelloven sier at helsepersonell skal følge de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig.
Hvis pasienten er døende, eller det av ulike grunner anses som hensiktsløst å starte HLR, er det verken noen faglige eller etiske grunner til å gjøre dette. Det er ikke i pasientens interesse å gjennomføre et slikt tiltak. Dermed skal ikke helsepersonell, inkludert sykepleiere, starte HLR når det vurderes som hensiktsløst.
Vi mener sykepleiere er godt nok kvalifisert til å foreta en slik vurdering i mange situasjoner. Er sykepleieren derimot i tvil om hvorvidt HLR bør startes, og at forhåndsvurdering ikke er gjort og pasientens eventuelle motforestillinger til HLR ikke er kjent; bør HLR startes ved hjertestans.
Å SKYNDE SEG LANGSOMT
Når sykepleiere opplever en plikt til å starte HLR på pasienter de mener ikke burde få behandlingen, kan det få uønskede virkninger i den kliniske hverdagen. Enkelte sykepleiere har fortalt at de i slike tilfeller ville «skyndet seg langsomt» til pasientene.
Bevisste valg om å starte HLR for sent, avslutte behandlingen for tidlig eller velge kun å ta lette, ineffektive kompresjoner, er alvorlig. Pasienten gis ingen eller mindre sjanser til overlevelse, mens han eller hun tilsynelatende har fått behandling.
Det er moralsk betenkelig med slike såkalte «slow code»-handlinger. Intensjonen kan være god, men ved «slow codes» er ikke pasientens beste lenger det styrende for behandlingen. Behandlingen fremmer ikke helse, men bidrar heller ikke til en verdig avslutning av pasientens liv. Snarere er premissene for hvordan pasienten blir behandlet ved «slow codes» i mindre grad å gjøre vel for pasienten, og i større grad styrt av helsepersonellets behov for å ha «ryggen fri» fra det de opplever som en plikt til å starte HLR.
KREVENDE BESLUTNING 
Følelsen av plikt til å starte HLR dersom HLR Minus ikke er journalført, bidrar til at sykepleiere tar initiativ til HLR Minus.
Noen sykepleiere har fortalt at HLR Minus gir økt ro i pleien av pasienter, større trygghet og mindre ubehag for sykepleieren. Dersom sykepleieren har ansvar for pasient som sykepleieren mener burde ha HLR Minus, men ikke har det, kan det være et stress element for sykepleieren. Følelsen av plikt til å starte HLR, øker dette stresset. For å dempe ubehag eller stress i arbeidet, i tillegg til ønsket om best mulig behandling av pasienten, ønsker sykepleieren HLR Minus. Mang en lege har nok erfart at sykepleiere tar initiativ til, og kanskje legger press på for, en vurdering av HLR Minus.
Beslutning om HLR Minus er krevende: Lar man være HLR ved hjertestans, vil pasienten med sikkerhet dø. I tillegg til å være krevende, er beslutning om HLR fylt med usikkerhet. Kan pasienten få meningsfull tid i live hvis gjenoppliving forsøkes? Hva ønsker pasienten selv? Når er det svært liten sjanse for å overleve hjertestans? Usikkerheten rundt prognose gjør beslutninger om HLR vanskelige å ta.
Les hele kronikken hos Dagens Medisin