Hopp til hovedinnhold
FILE - This undated electron microscope image made available by the U.S. National Institutes of Health in February 2020 shows the Novel Coronavirus SARS-CoV-2. Also known as 2019-nCoV, the virus causes COVID-19. The sample was isolated from a patient in the U.S. On Friday, Feb. 21, 2020, The Associated Press reported on a video circulating online incorrectly asserting that man in Wuhan, China, was sanitizing his apartment with alcohol when the air conditioner came on and caused an explosion and fire. The fire captured on video was the result of a cigarette that was improperly put out on a comforter. The comforter then ignited and was placed on a balcony where nearby debris caught fire in Chongqing, China, a city hundreds of miles away from Wuhan. (NIAID-RML via AP)
Elektronmikroskopbilde av koronaviruset 2019 nCoV eller SARS CoV-2 som forårsaker covid-19. fra en pasient i USA den 21. februar 2020. Foto: AP/NTB scanpix


En planlagt krise

I en tid hvor det er blitt tatt drastiske grep i samfunnet for å hindre overbelastning og kollaps i helsetjenesten, er det nyttig å tenke over hvorfor vi er havnet i en slik situasjon.

Da tenker jeg ikke på at selve pandemien har rammet oss, men heller på hvorfor det får slike dramatiske samfunnsmessige konsekvenser, skriver Erlend Johan Skraastad, overlege St. Olavs hospital i et innlegg i Midtnorsk debatt.

Hvorfor har ikke erfaringer fra lignende situasjoner gjort oss bedre forberedt? Vi sitter med teknologi, kunnskap og viten til å kunne forutsi hvordan slike krisesituasjoner vil utarte seg.

Og vi vet med stor sannsynlighet hva det vil kreve av personell, utstyr og organisering til å håndtere det.

Likevel sitter vi nå med alvorlige meldinger om kritiske mangler på helsepersonell, smittevernutstyr, respiratorer og intensivsenger. Dette er dessverre en planlagt krise.

Kriseberedskap er ofret for å optimalisere daglig planlagt drift. Det å sitte med lager av medisinsk krisemateriell er kostbart i en vanlig driftssituasjon.

Det å ha «kalde senger» i sykehus er en merkostnad, det samme er det å ha ekstra kapasitet av helsepersonell. Derfor kvitter man seg med egne lagre av materiell, og skjærer ned på antall senger og ansatte i pasientbehandlingen.

Våre ledere i helsesektoren er utvalgt, ansatt og verdsatt ut fra deres evne til å holde budsjetter og foreta effektivisering. Det er et konstant fokus på økonomi.

Det å kutte utgifter og å foreta omorganiseringer for å utnytte kapasiteter til det fulle, trumfer alt i den daglige drift. Slik forsvinner den kriseberedskapen vi nå trenger.

Erlend Johan Skraastad er overlege ved St. Olavs hospital på anestesiavdelingen og i Redningshelikoptertjenesten. Han er tidligere fagdirektør ved Kongsberg sykehus, og har drevet med krise- og beredskapsplanlegging i mange år. Nå jobber han med en ph.d.-grad innen pasientsikkerhet ved NTNU.