Grete Bredalslien har kjørt ambulanse i 41 år. Marit Brendvang i 34. Begge jobber i ambulansetjenesten i Nord-Østerdal på Tynset, og begge er de kvinnelige pionérer i sitt fag, skriver Østlendingen (krever innlogging).

– Jeg hadde ikke valgt noe annet yrke om jeg skulle ha valgt om igjen, smiler Grete.

Marit nikker samtykkende.

De er begge glade i arbeidsdagen sin. Den er uforutsigbar. De vet ikke hvordan dagen blir, eller hva som skjer. Det liker de begge to.

– Vi jobber sjølstendig, og vi er glade i å jobbe med folk, sier Marit.

En forskjell

Vi sitter i oppholdsrommet i ambulansesentralen på Tynset. Praten går livlig. Kommentarene er godlynte og latteren sitter løst. Ambulansepersonell kommer og går i forskjellige ærend. Tonen er varm mellom kollegene. De lever tett på hverandre, de 14 ansatte.

I disse lokalene deles sorger og gleder samt jobbutfordringer og opplevelser av både positiv og negativ art. På 340 kvadratmeter har de fem soverom, treningsrom, kontorer og prosedyrerom samt 100 kvadratmeter med oppvarmet garasje. Her sover de under sine døgnkontinuerlige vakter. Ambulansesentralen er deres andre «hjem» og kollegaene er deres andre «familie». Sentralen er en god base for dem som utfører en krevende og viktig samfunnsoppgave.

Felles for dem alle er at de ønsker å hjelpe andre og å gjøre en forskjell. Å jobbe med akuttmedisin synes de er spennende og utfordrende. Ingen dager er like. De møter folk i alle situasjoner, og må blant annet kunne takle lege-, jordmor- og psykologirollen.

– Det er fint å kunne bruke arbeidet på å hjelpe andre, sier Kåre F. Trondsen, områdeleder for ambulansetjenesten i Nord-Hedmark. Han har vært ved ambulansen på Tynset fra 1986, men har et par avbrudd med sanitetstjeneste under FN-flagg i Afghanistan, samt at han har jobbet som anestesisykepleier på sjukehuset på Tynset.

– Dette er en interessant jobb og vi har et bra arbeidsmiljø. Jeg har aldri grua meg til å gå på jobb og har aldri tenkt at «æsj, nå må jeg gå på jobb», understreker Grete.

– Folk tar oss vel imot. De er glade når vi kommer. Vi ramler jo inn med det vi har, og jeg har fått beskjed om å ta av meg på beina. Vi ser jo at vi setter fotspor etter oss, legger hun til.

Ambulansetjenesten for Nord-Hedmark har også sentraler på Koppang, i Rendalen og i Folldal. Ser en de fire sentralene under ett, er gjennomsnittsturen på 17 mil.

– Her på Tynset kjører vi alt fra en kilometer til over 30 mil til Oslo, forklarer Kåre.

Tidligere gikk det flere turer med pasienter til Oslo. Nå kjøres de fleste hjertepasienter og førstegangsfødende til Trondheim. Kreftpasienter kjøres ikke lenger så ofte til Radiumhospitalet. Nå får også de fleste kreftpasientene etterbehandling på sjukehuset på Tynset.

Røde Kors

For både Grete, Marit og Kåre var frivillig arbeid i Røde Kors starten på karrieren i ambulansetjenesten. På Tynset drev Hamar Røde Kors tjenesten da Grete ble ledsager på ambulansene i 1978. På Tolga var det lokalt Røde Kors som hadde ansvaret da Marit begynte i 1985.

Fram til 1986 var en stor del av ambulansetjenestene drevet av frivillige organisasjoner som Røde Kors, eller av drosjeeiere med ambulanse som bigeskjeft. Ambulansetjenesten hadde avtale med Rikstrygdeverket og de ambulanseansvarlige fikk betalt per oppdrag. I 1986 tok Hedmark fylkeskommune over ambulanseansvaret, og tjenesten skulle legges ut på anbud hvert femte år. Gjeldende driftsavtaler i 1986 skulle imidlertid videreføres i ti år fram til 1996.

Den private aktøren som hadde drevet ambulansene på Tynset fra 1980, gikk konkurs i 1990. Sjukehuset på Tynset, som den gang var eid og drevet av fylkeskommunen, tok da over ambulanseansvaret.

Under anbudsrunden i 1995 la sjukehuset inn anbud for hele Nord-Østerdal i konkurranse med private aktører. Sjukehuset vant anbudskonkurransen, og fra 1996 ble hele ambulansetjenesten i Nord-Østerdal drevet av Tynset sjukehus som den eneste fylkeseide ambulansetjenesten i Hedmark. Samtidig gikk ambulansepersonalet over fra å være transportører til å bli offentlige ansatte og første instans i en behandlingskjede.

Fagopplæring

Gjennom Reform94 ble det i 1997 innført tilbud om fagutdanning innen ambulansetjenesten. Inntil da hadde kravet til ambulansekjørere vært førstehjelpskurs og kjørebevis for utrykningskjøretøy.

Fylkeskommunen og Solør videregående skole i Våler etablerte da en ettårig fagutdanning for ambulansepersonell, inkludert kjøreopplæring med instruktører fra politiet.

Med over 60 måneders praktisk erfaring kunne ambulansepersonell ta fagbrevet på grunnlag av kyndighet uten å følge undervisningen i Våler. Mange i Nord-Østerdal valgte dette, og da første kull sto med fagbrevet i hånden i 1998, fikk Fjellregionen en stor, fast stab av de første fagutdannede ambulansearbeiderne i landet. Blant dem var Grete, Marit og Kåre.

– Ambulansetjenesten i Nord-Østerdal, samt på Lillehammer og Gjøvik, var de eneste offentlig drevne ambulansene i innlandet, og vi i Nord-Østerdal ble faktisk brukt som modell for andre, opplyser Grete.

Først 16 år etter at ambulansetjenesten i Nord-Østerdal var avprivatisert, ble i 2012 avprivatiseringen av resten av tjenesten i Sykehuset Innlandets dekningsområde avsluttet.

Mannsdominert

Grete fikk fagbrev nummer 1, men fortsatt var det uvanlig at kvinner satt ved rattet i en ambulanse.

Grete og Marit er, som tidligere nevnt, blant pionérene på kvinnesiden blant ambulansekjørere.

På ambulansekongressen på Bolkesjø på 1990-tallet var Norges ambulansesjåfører representert. 224 av dem var menn. Tre var kvinner. To av dem var Grete og Marit. Den tredje var fra Hattfjelldal.

Fra mai i fjor må også begge i ambulansen ha helseautorisasjon og utrykningskompetansebevis. Bachelorstudiet i paramedisin samt masterstudium innen prehospital akuttmedisin er allerede i gang, sistnevnte som den første tverrfaglige utdanningen innen prehospitaltarbeid i Norge og i Nord-Europa.

Les mer om saken hos Østlendingen (krever innlogging)