Skal jeg følge reglene og ha ryggen fri, eller gjøre det som er best for pasienten?

Vi jobber i en bransje der vi aldri kan ha helt kontroll over liv og død. Følger vi retningslinjene, har vi ryggen fri hvis noe går galt. Men hva hvis vårt faglige skjønn ikke stemmer med retningslinjene? skriver Ståle Fredriksen, overlege i psykiatri, i Sykepleien.

Illustrasjonsfoto: Thinkstock

Jeg har vært overlege i psykiatri i tolv år. I løpet av denne tiden har jeg hatt ansvaret for til sammen fire pasienter som har tatt sitt eget liv mens de var under behandling. I tillegg har jeg hatt ansvaret for to pasienter som har ligget på respirator i mer enn ett døgn før de kom til bevissthet etter store overdoser med medikamenter som de blant annet hadde fått skrevet ut av meg.

Jeg kjenner ikke til noen statistikk på dette området, men jeg vil tro at dette er høye tall. Jeg vil tro en uvanlig stor andel av mine pasienter har begått selvmord eller har vært nære på å klare det. I alle fall kjenner jeg mange psykiatere som har jobbet et helt liv «uten å miste en eneste pasient i suicid», slik det gjerne heter.

Ut fra disse tallene ser det altså ut til at jeg er dårlig skikket til den jobben jeg gjør. Det ser ut som om jeg ikke er i stand til å skille ut de pasientene som kommer til å ta sitt eget liv, fra de pasientene som ikke kommer til å gjøre det. Og evnen til å gjøre akkurat denne vurderingen må vel være en av det viktigste kvalitetene hos enhver psykiater, det burde vel være ganske åpenbart?

Setter meg selv i en situasjon uten kontroll

Så hvordan klarer jeg likevel å gå på jobb hver dag, ikke bare med hevet hode, men også med glede og forventning? Er det fordi jeg er blitt avstumpet og likegyldig overfor den smerten jeg hele tiden forårsaker?

Slik kan det selvfølgelig være. Det er vel egentlig ikke jeg selv den beste til å svare på. Men jeg opplever likevel at det ikke er likegyldighet som gjør at jeg nå har jobbet med innlagte, deprimerte og til dels ekstremt selvmordstruede pasienter i snart ti år, og at jeg fortsatt har glede av å gjøre det. Nei, når jeg etter fire selvmord og mange flere nesten-selvmord fortsatt går på jobb med hevet hode, er det fordi jeg vet at det å jobbe ikke bare med mennesker, men med alvorlig syke mennesker, innebærer at jeg helt frivillig har satt meg i en situasjon der jeg per definisjon ikke kan ha full kontroll på hva som kommer til å skje om et minutt eller om et år.

Les hele innlegget i Sykepleien. 

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.