Hopp til hovedinnhold
Finn Johansen. Foto: Privat


Årets paramedic 2006: Finn Johansen er fagmann til fingerspissene

Finn Johansen ble kåret til Norges første Årets Paramedic.

Fra Ambulanseforum nr. 2 2014 

Om tittelen Årets Paramedic har han følgende kommentar:

– Årets Paramedic. Det var vel en tilfeldighet, sier han først veldig beskjedent. Så føyer han til: Det må ha vært et vanskelig valg. Tenk alle kandidater som burde, men som aldri blir foreslått. Men det er klart, det var kjempehyggelig. Jeg oppfordrer hele ambulansenorge til å nominere gode kandidater. De som utpeker seg i dette faget vi elsker. De med et eller annet positivt særpreg. Det kjennetegner i hvert fall de personene som er valgt etter meg.

Finn startet for øvrig yrkeskarrieren som ambulansearbeider ved en tilfeldighet.

– Det var på den tiden drosjer kjørte båretransport. De måtte bare reise hjem i garasjen og hente båra først ved utkall. Det hadde vært et bryllup i Askim, og en hel familie ble tatt av toget da de dro fra kirken til festlokalet.

Det var virkelig en lokal katastrofe. Alle døde unntatt et lite barn, og det var ingen til å kjøre dem til sykehus. Mysen og omegn Røde Kors var på den tid Norges rikeste Røde Kors-forening. Dette på grunn av det årlige Momarkedet.

De ville føre noe tilbake til lokalbefolkningen og bestemte seg i etterkant av ulykken for å opprette en ambulansetjeneste i området. De fikk avtale med fylkeskommunen. Finn var nettopp ferdig på realskolen.

Skulle bli politi

– Jeg hadde tre eldre kompiser som alle hadde begynt på Politiskolen. Det hadde jeg en drøm om også, men først skulle jeg i militæret. Så det ble militærtjeneste, men aldri noe politiutdanning.

Sommerjobben som hjelpemann i Mysen Røde Kors ble til en hel yrkeskarriere.

– Jeg ville aldri i verden ha gjort noe annet. Jeg skulle gjerne levd en gang til, yrkesvalget ville forblitt det samme. Dette yrket har gitt meg masse opplevelser og erfaringer.

Men hvordan er det mulig å jobbe så lenge i dette yrket? Det er ikke så mange som klarer det?

– Tenker du på løfting og bæring? Jeg har likt å holde meg i god form, og så har jeg tatt noen avbrekk og reist på oppdrag i utlandet.

Det har blitt noen runder med utenlandsoppdrag for Norsk Folkehjelp og Røde Kors opp gjennom årene. Det har gitt ham perspektiv.

– Jeg merker når jeg blir lei vaktrom.

Men kan det ikke bli mange tunge hendelser?

– Jeg har full respekt for de som ikke orker dette i lengden. Du må skille klart mellom det profesjonelle og det private. Jeg har vært god på å skille, samt at jeg har hatt et stabilt og godt privatliv. Det som skjer, skjer selv om jeg ikke er der. Hvis vi alltid gjør så godt vi kan er det ikke så mye mer vi kan gjøre. Det finnes ingen bedre betaling enn å gi et menneske nær døden, livet tilbake. Det er ikke bare nød og elendighet heller. Det er masse solskinnshistorier.

Og så blir forskjellige oppdragstyper etter hvert til rutineoppdrag, sier han.

– De blir til bokser. Jeg har mange bokser: Barn, hjertestans, ulykker, morsomme ting, rot,  tull og fanteri med mer!

Progresjon

Hva har gjort at han har fortsatt et helt liv i ambulanseyrket?

– Det er nok den progresjonen som har skjedd prehospitalt gjennom mange år. Min interesse har vært det faglige. Jeg kunne sikkert vært seksjonsleder et eller annet sted, men jeg har hatt lyst til å drive faget frem. Å ha en mellomlederstilling ville vært vanskelig for meg, fordi jeg trolig hadde måttet gå på kompromiss med lojalitet. Jeg kan ikke gå imot min egen mening. For eksempel bli pålagt oppgaver, eller spare penger uten argumentasjon eller diskusjon, når jeg mener det omvendte. Det har skjedd enormt mye på disse 40 årene. Den dagen høgskolen er ambulansefagets plattform har jeg kommet i mål med mine drømmer.

Finn har vært med på alle milepælene i faget: NOU 76-2, Forskrift for akuttmedisinsk tjeneste utenfor sykehus. Fagbrevet. Autorisasjonen. Igangsettelse av en høgkoleutdanning.

– Dette faget er så viktig at det bør ha en høgskoleutdanning på lik linje med andre fag som jobber på samme nivå. Hadde vi bygget samfunnet Norge i dag, ville vi satt helt andre krav. Se for eksempel på oljeindustrien. Vi ville aldri akseptert at man kan bli ambulansearbeider ved for eksempel å omskoleres fra et annet yrke på grunn av ryggproblemer. Det er ingen andre enn ildsjeler og genuine fagfolk som har drevet faget fram. Hadde vi opp gjennom tidene basert oss på myndighetenes delaktighet, tror jeg vi fortsatt hadde hatt enmannsbetjente ambulanser, legger han til, litt spøkefullt.

– Det akuttmedisinske kjeden og det prehospitale tilbudet har utviklet seg enormt, og på grunn av dette reddes det hver dag mange liv og mange gode leveår.

Populær grøft

Finn mener han nå ser at de prehospitale tjenester har blitt en populær arbeidsplass. Ifølge ham foregår en flukt fra sykehusene og ut i grøfta. Han ser at sykepleiere og leger gjerne vil jobbe utenfor sykehuset. Det er spennende. Noe av grunnen kan være trettende sykehusstrukturer og et evig fokus på omorganisering, penger og sparing. Men også at akuttmedisin har fått aksept og er populært.

– Man må bare ta med i beregningen at disse profesjonene i fremtiden også skal betjene de intrahospitale institusjonene, sier han.

– På 70-tallet var vi en pariakaste uten forankring. Vi måtte selv søke kunnskaper, og vi var organisert som sjåfører under transportarbeiderforbundet… Vi måtte forsvare alt hva vi gjorde for myndige personer med hetter i mottakelsene, som forhørte oss mistenksomt om tiltakene vi hadde gjort. Selv om pasienten var i god bedring.

En tjeneste han jobba i fikk sponset en halvautomatisk defibrillator, men en lege måtte stå ansvarlig for den. Først hadde de en anestesilege som sa ok. «Jeg tar opplæringen og ansvaret.» Plutselig ringte han og sa at han ikke kunne ta ansvaret likevel. Han hadde fått Sykepleierforbundet på nakken. De sa at det var et farlig apparat som kom til å ta liv. Maskinen ble stående på stasjonen.

– Jeg og min kollega fikk et oppdrag hos en bekjent med hjertestans. Vi var tidlig på stedet. Han hadde fortsatt ventrikkelflimmer når legehelikopteret kom 20 minutter senere. Jeg ser ikke bort fra at han hadde levd i dag om vi hadde hatt tilgang til maskinen. Etter dette ringte vi vår gamle distriktslege og sa følgende: «Vi har kjøpt en maskin som kan starte hjerter. Kan du stå ansvarlig?» Svaret ble ja uten flere spørsmål. Han hadde nok knapt peiling på hva en defibrillator var.

Om profesjonskamp

– Når det gjelder profesjonskampdebatten synes jeg den er svært støyende og lite konstruktiv. Etter mitt syn forårsaker den bare en energilekkasje. Personer og organisasjoner uttaler seg i hytt og pine, med diverse agendaer uten forankring i fakta eller fokus på å forbedre tjenesten. Det er mye forsvarsmekanismer innblandet.

Finn har mange gode kollegaer som er sykepleiere. Alle har de tatt tilleggsutdannelse, fagbrev/paramedic-studiet. Når de kommer på det nivået, sier han at de alle er enige om at grunnutdanningen for sykepleiere er svært lite rettet mot en selvfølgelighet om jobb i de prehospitale tjenester.

– Men for å være oppriktig, jeg ville følt meg tryggere hvis jeg eller mine ble tatt hånd om av en nylig omskolert sykepleier, enn en nylig omskolert rørlegger. Det er derfor faget har sin egen fagplan. Noe som gir egne ben å stå på, og fører frem til fagbrevet. Etter hvert får vi håpe på en fullverdig høyskoleutdannelse. Profesjonskampen er helt unødvendig.

Den største endringen han kommer på er når ambulansepersonellet ble akseptert som helsepersonell. Han forteller at det ble slik ved en ren tilfeldighet:

– En av de to juristene som skrev Helsepersonelloven, som jo også gjelder for leger, sykepleiere, fysioterapeuter, tannleger etc, skulle hospitere på Oslo Legevakt, og kom dermed i kontakt med ambulansepersonell. Det var da det ble oppdaget at ambulansepersonell ikke var med i utkastet som profesjon til Helsepersonelloven. Ingen hadde egentlig tenkt på det. Vi visste jo ikke engang at denne loven var i emninga. Etter min mening har dette ryddet opp mye i cowboymentaliteten ambulansetjenesten var kjent for.

Om bacheloren

Men hva tror han om framtiden til fagutdanningen på videregående nivå?

– Jeg kan ennå ikke klart se for meg hvilke roller man skal klare å fordele på to utdanninger - ambulansearbeider og høyskoleparamedic på i vårt lille miljø. Kanskje burde man løfte hele ambulansearbeiderutdannelsen opp på høyskolenivå? Jeg ser farer for en ny profesjonskamp. Det er faktisk en lengre utdanning å ta fagbrev enn høgskole.

Det tar fire år å få fagbrevet, skal man ta en paramedicutdannelse i tillegg blir det sju år. Da bruker man like lang tid som på et legestudie. Dette ligger i fremtiden, men burde være en del av diskusjonen nå, mener Finn.

– En nyutdannet bachelor paramedic vil vi ikke se resultatet av før om ti år. Da først er de erfarne nok.  Kanskje man i fremtiden burde separere akuttambulanser og transportambulanser? På transportambulanser ville kanskje gamle NOU 76-2 være godt nok. Dette ville frigjøre kapasitet til akuttoppdragene.

Finn håper man finner gode overgangsordninger for de som allerede har samlet studiepoeng på den modulbaserte paramedic-utdanningen. Det er vel en 3-400 stykker.

– De fleste er ildsjeler som har håpet på en bachelorgrad og som har tatt studiene ved siden av arbeidet. Noen har også betalt utdannelsen av egen lomme. Det blir stygt mot de som har ofret så mye, og ikke få godskrevet alt frem til en fullverdig bachelorgrad.  Ved lignende tilfeller i andre profesjoner har man etablert gode overgangsordninger. Det jobbes intenst i kulissene med overganger også for denne gruppen.

Birolle som bilselger

Finn har ikke kun jobbet som ambulansearbeider eller underviser på paramedicutdanninga. Et par år solgte han ambulanser også.

– Jeg jobba med Swede Rescue International AB i to år. Vi solgte ambulanser for Volvo. De søkte først på åttitallet i Ambulanseforum etter selger i det norske markedet.

Finn var til intervju på Ambulanseforums messe i Tønsberg og fikk jobben. Han reiste rundt i hele Norge, og til dels også andre steder i verden og solgte Volvoambulanser. Det var greit betalt, og han fikk oppleve mye.

– Men det hendte noen ganger da jeg kom på en stasjon for å vise bilen at det kom en kjørekode 1, og jeg ble stående igjen på plassen med min nye demonstrasjonsbil. Det føltes helt feil. Det var ikke  meg.
Diskusjonen om rette kilo på akslene kjedet ham. Fag betydde mer.

– Da var det bedre å sende andre dyktige folk. Så da fant jeg en veldig god stedfortreder i Morten Blakstvedt, og begynte å jobbe i ambulansetjenesten i Akershus i stedet.

Framtidens ambulansetjeneste

Hva tror Finn om framtidens ambulansetjeneste?

– Jeg tror vi begynner å nå et mål på hvordan de prehospitale tjenester skal fungere. Myndighetene kommer mer og mer på banen med krav. Når jeg ser 20 år tilbake tror  jeg ikke det blir samme grad av utvikling 20 år framover. Vi har etablert anerkjente systemer, vi når pasienter med høy kompetanse, den livreddende kjeden fungerer.

Men Finn mener også at Norge er et utfordrende land.

– Det kommer til å bli satset ytterligere på forskning- og utvikling i faget. Det som er riktig i dag er ikke nødvendigvis riktig i fremtiden. Nye momenter kommer hele tiden opp. Vi må tenke mer helhet i behandlingen. En pasient som utsettes for en alvorlig tilstand som akutt sykdom eller traume ser ut til å føre til en kaskade av inflammatoriske motstandskrefter som kan være både livreddende og drepende.

Kroppen setter i gang så store krefter i forhold til skaden. Det hemmer balansen. Derfor ser det ut til at mye av behandlingen må intensiveres på smerte, redsel, blodtap og normal dynamikk i de vitale funksjoner, slik at kroppens forsvarsmekanismer ikke slår til for hardt.

– Jeg tror fem til åtte sykehus vil sitte på den høyeste kompetansen. Man vil få flere nedleggelser og sammenslåinger i prehospitale tjenester. Logistikken i luftambulansetjenesten – helikopter, fly ambulansetjeneste – og helsebusser vil bli rustet opp. Flere dårlige pasienter vil bli forflyttet mellom institusjoner.

Hva har vært den viktigste lærdommen som ambulansearbeider?

– Det viktigste jeg har lært av å jobbe i ambulansetjenesten er at alle mennesker er sårbare, før eller senere skal alle dø. Det er prisen for å bli født. Jeg forundrer meg ofte over mennesker som har døden som en helt fremmed tanke. Døden kommer til oss alle. Jeg har forsont meg med døden. Det er en naturlig del av livet. Det er ikke noe fremmed. De største kujoner og de mest uovervinnelige dør.