Norsk redningsdykkerforbund (NRF) er en ideell organisasjon som ble stiftet i 2006. Organisasjonen gir blant annet faglige råd til redningsdykkertjenestene i Norge.
NRFs årlige seminarer skal være arena hvor redningsdykkere kan utveksle erfaringer, utfordringer og problemstillinger i eget virke, skriver Morten Holtberget, leder Norsk redningsdykkerforbund
Illustrasjonsfoto: Thinkstock

Redningsdykkertjenestene i Norge har siden begynnelsen på 2000-tallet utvidet tilstedeværelsen fra om lag fem steder i landet til i dag å være representert i Alta, Tromsø, Bodø, Trondheim, Ålesund, Måløy/Vanylven, Bergen, Haugesund, Stavanger, Mandal, Kristiansand, Arendal, Bamble, Larvik, Kongsberg, Drammen, Oslo, Gjøvik og Fredrikstad.
Gjennom NRF har disse tjenestene vist hvilken ressurs redningsdykkere er, og med det påvirket at antall krisehåndterende ressurser innen drukningsberedskapen i Norge har økt.
Redningsdykkere har strenge krav til utdanning og sikkerhet i eget arbeid. En viktig grunn til dette er krav som er fremmet av utdanningsinstitusjonene med bakgrunn i dialog med representanter fra NRF. Dette har bidratt til at vi har kunnet påvirke det norske regelverket for dykking innaskjærs, primært de paragrafer som berører vår egen bransje.
Siste resultat av dette kan man se i det nyreviderte kapittel 26 i Forskrift om utførelse av arbeid, som tar for seg all dykking innaskjærs i Norge.
Her har vi bidratt til en skjerping av krav om sikkerhet innen arbeidsdykking generelt, samt en tydeliggjøring av arbeidsoppgaver fordelt mellom rollene i et dykkerlag og hva slags kompetanse som må ligge til grunn for å drive sokningsoperasjoner.
Blant annet står det spesielt om sokning §26-20 Redningsdykkere og søk etter antatt omkommet:
For å utføre redningsdykking og søk ettet antatt omkommet kreves det dykkerbevis klasse A og fagopplæring på minst to uker (Arbeidstilsynet 2019, s. 159-160).
NRF er et samleorgan for redningsdykkertjenester i Norge, og skal tilby veiledning for eksisterende og nyetablerte tjenester.
De siste seks årene har vi i tillegg viet oppmerksomhet utover egen bransje og dermed tatt større ansvar for drukningsberedskapen i Norge.
Blant annet har vi inngått nasjonal samarbeidsavtale om transportstøtte luftveien med Norsk luftambulanse (NLA). Dette bidrar til å frakte riktige ressurser til rett sted, til rett tid (og kortest mulig tid) når drukningshendelser oppstår.
Lokale og regionale avtaler har også kommet på plass i forbindelse med transportstøtte for redningsdykkere sjøveien, og de redningsdykkertjenestene som ikke selv eier båt har kunnet inngå samarbeidsavtaler med maritime ressursenheter som for eksempel Redningsselskapet.
Det kan se ut til at interkommunale samarbeidsavtaler om redningsdykking har kommet på plass ut fra et ønske om forbedret beredskap. Imidlertid mener vi i NRF at det er grunn til bekymring over en slik forståelse. Det er ikke nødvendigvis slik at dette gir en reell livreddende beredskapsressurs på drukningshendelser utover kommunegrenser.
Det er allment kjent at sannsynligheten for å redde liv synker i takt med antall minutter og sekunder den forulykkede har vært under vann. Den enkelte kommune kan dermed ikke automatisk gå ut fra at overflateberedskapen er god nok ut fra at nabokommunen har redningsdykkere som kan fraktes relativt fort ut med helikopter.
Samvirke – eller virke hver for seg?
I skrivende stund har styret i Norsk redningsdykkerforbund nettopp vendt hjem fra et samarbeidsmøte med Hovedredningssentralen i Sør-Norge (HRS) og Norsk luftambulanse hvor problemstilling og overordnet tema for møtet var: Hvordan best utnytte eksisterende ressurser i det sivile beredskapsapparatet når det varsles om kritisk hendelse med person(er) i vann?
Bakgrunnen for dette arbeidet er at man opplever at maritime og landbaserte ressurser ikke alltid samvirker og koordinerer godt nok ved reelle hendelser. Å gå i dialog med HRS som er utpekt myndighet på alle redningsaksjoner i Norge synes vesentlig for å bidra til å forbedre både samvirket og den koordinering.
Det er uten tvil et problem i Norge at tilfeldighetene råder hva angår styringen av beredskapsressurser fra strategisk myndighetsnivå. Tanken om at fylkes-ROS og kommunale ROS-analyser skal fylle beredskapsbehovet i regionene og lokalt er god, men på grunn av manglende kontrollerende organer til å følge opp tiltakene, kan prioriteringene bli tilfeldige. Fylket og kommunen skal være sentrale bidragsytere i den strategiske, helhetlige beredskapen i Norge. Ut fra de fire grunnleggende prinsipper innen beredskapsarbeid skal man løse kriser og katastrofer gjennom Ansvar, Likhet, Nærhet og Samvirke.
Les hele innlegget i Brannmannen