– Vi jobber i et lite samfunn, så det kan skje at du får utrykning til både slekt og venner. Så jeg fikk utrykning til bestemor. Men da vi kom frem var det ikke noe å gjøre. Hun var allerede død, forteller Thomas Olsen til iFinnmark (krever innlogging).
Han er én av 14 som jobber ved ambulansestasjonen i Lakselv. Ringer du 113 og trenger øyeblikkelig hjelp, er det Thomas og hans kollegaer som rykker ut i Porsanger.

– Det ante meg at det kunne være bestemor det dreide seg om da alarmen gikk. Og da jeg kom ut i ambulansen og så adressen på skjermen, så var det klart at det var bestemor. Det er ikke heldig å rykke ut til slekt og venner. For du blir selvfølgelig litt ufokusert av det. Men der og da var det ingen utvei, det var ikke tid å bytte mannskap. Det var bare å gi gass!

Men denne gangen kom de for seint. Thomas sin bestemor var død da ambulansen kom frem, og det ble vurdert at forsøk på gjenoppliving heller ikke hadde noe for seg.

– Jeg ba de andre forlate rommet der bestemor lå. Så satte jeg meg ned med henne. Jeg satt og snakket en god stund med min døde bestemor, forteller Thomas ærlig.

Jobb med babygaranti

Han og kollegaene har en jobb hvor liv og død går hånd i hånd, bokstavelig talt. Og det ser man konkret på ambulansestasjonen i Lakselv. To av de kvinnelige ambulansearbeiderne er nå ute i mammapermisjon.

– Sånn er det bare. Starter man å jobbe her, er det med babygaranti, gliser Thomas Olsen.

– Gi det noen måneder, så er vel du også gravid, spøker Thomas med lærling Anja Mari Balto (19) fra Lakselv.

Hun har ikke fått inn ambulansefaget med morsmelka, men det er ikke langt unna. Anja Mari er datter av Carl Balto, mannen som var en avholdt ambulansesjåfør i Lakselv i en årrekke, før han måtte gi tapt for kreften i altfor ung alder.

Anja Mari sin onkel, Bjørn Ivar Balto, har også kjørt ambulanse i en årrekke. Nå kjører han og makker Roger Jensen den hvite bilen til Finnmarkssykehuset som brukes til pasienttransport fra Porsanger, og avlaster de to ambulansene.

– Jeg trives veldig godt med jobben og gjengen her, sier lærlingen Anja Mari til iFinnmark.

Lærer av erfarne «Odd-pus»

Anja Marie Balto er under opplæring til å bli fullverdig ambulansefagarbeider. I begynnelsen var hun «tredje mann» på ambulansen sammen med to erfarne ambulansearbeidere. Nå har hun tatt steget opp, og fungerer nå som makker på bilen sammen med den erfarne ambulansearbeideren Odd Are Olsen.

Olsen er i tillegg til å være ambulansearbeider på ambulansen i Lakselv også populær lærer ved ambulanselinja ved Lakselv videregående skole.

Så populær at elevene hadde gitt ham tilnavnet «Odd-pus» da iFinnmark var innom og lagde reportasje da daværende ordfører Knut Roger Hanssen deltok på en øvelse tilbake i 2015.

Odd Are Olsen forteller at han kjører ambulansen, mens Anja Mari sitter bak i ambulansen og tar seg av pasienten på inntransporten til Hammerfest sykehus. Så er det hun som kjører ambulansen tilbake til Lakselv igjen.

– Årsaken til denne arbeidsfordelingen er todelt. Den viktigste jobben gjøres baki ambulansen med pasienten, og det er den hun skal lære, så derfor er det viktigst at hun trener på den delen av jobben. Jeg bistår henne selvsagt, men hun sitter bak med pasienten hele turen. Og så er det et krav om å ha «blålyslappen» for å kunne kjøre utrykningskjøretøy. Da må du ha hatt sertifikatet i ett år, og så må du ha gjennomgått et eget kurs for utrykningskjøring. Og det har ikke Anja Mari ennå. Men det er ingenting i veien for at hun kjører ambulansen tilbake fra oppdrag, for å få kjøretreningen, forteller han.

Blålys og sirener

iFinnmark spør «gutta boys» om det var det å kunne kjøre fort med blålys som dro dem inn i yrket?

De eldre herrene rundt bordet nikker taust.

– I begynnelsen har man litt «horn i panna»; synes det er kult å kunne kjøre fort med blålys og sirene. Men det går fort over. Man lærer i stedet å kjøre smart. Så ser man at det mest interessante er og jobbe bak i ambulansen med pasienten. Og vi får stadig bedre utstyr og kompetanse på å bruke det. Så behandlingen starter nå allerede i ambulansen før pasienten kommer inn på sykehuset. Og apparatene og maskinene om bord er online med sykehuset via mobil. Så bare vi er på et sted med mobildekning, kan legen på sykehuset se hjerteslagene og blodtrykket til pasienten direkte, forteller Thomas.

Han sier det også er på trappene at ambulansearbeiderne skal gå med et kamera på seg, så legen ser pasienten og den behandlingen som ambulansearbeideren gir.

Flere og flere nattoppdrag

De med mange år på baken som ambulansearbeidere medgir at det kan bli slitsomt med lange vakter, og utrykninger om natta i ruskevær til et sykehus som ligger 140 kilometer unna.

– Det blir faktisk flere og flere oppdrag om natta. Rekorden for meg er 23 timer sammenhengende i ambulansebilen. Men da var det vinter, ruskevær, stengte veier og enormt mange oppdrag, forteller Odd Are Olsen, som er 57 år.

Man kan gå av som pensjonist ved 60 år som ambulansearbeider, om man har tilstrekkelig opptjening.

– Så jeg blir nå til å røre her noen år til, gliser han.

For han er ikke tvil om at han har verdens beste jobb.

– Men hva er det som er så fint å jobbe med det som for mange av oss andre fremstår som en traumatisk situasjon, med sykdom og død?

– Det er fint å stadig treffe nye mennesker. Og de er takknemlig for at vi kommer og hjelper. Og selv om vi vanligvis kommer når det er alvor på ferde, så er det også mange humoristiske øyeblikk, og pasienter som kan komme med morsomme bemerkninger. Det å jobbe med gamle folk er givende, høre på deres livsvisdom. Så ingen dag er lik.

Fastslår Thomas Olsen og de andre i sofaen på ambulansestasjonen i Lakselv.

Erfarne makkere

Karl Rune er makker med Yngve Henriksen i ambulansetjenesten i Lakselv. De har holdt på i årevis i utrykningsbransjen.

– Man må helt klart ha god kjemi for å kunne trives på jobben. Vi sitter i bilen i lag i så mange timer, så det hadde ikke gått om man ikke kunne ha en god tone og prate i lag, sier de to til iFinnmark.

Yngve forteller at hans start i ambulanseyrket tilbake i «gamle dager» var litt spesiell:

– «Kan du være vikar?», spurte ambulanseeieren. Og da jeg svarte ja, slengte han nøkkelknippet til meg, og forklarte hvor ambulansen sto parkert.

Til alt overmål var denne ambulansen enmannsbetjent, så Yngve var helt alene om jobben da han fikk sin første utrykning.

– Og jeg visste ikke engang hvor akuttmottaket på Hammerfest sykehus var, så jeg måtte kjøre rundt sykehuset og speide, og så en garasjeport og skjønte det måtte være der. Alene måtte jeg få inn pasienten, mens de i mottaket bare sto og så på, mens jeg klønte og balet. Det har heldigvis blitt mer profesjonelt i dag, fastslår veteranen.

Les hele reportasjen fra ambulansestasjonen i Lakselv hos iFinnmark