Hopp til hovedinnhold


Gjør heller hjerte-lunge-redning med 1–1–3 med på øret

Sjansen for å redde liv vil stige mye, skriver Helge Myklebust, forskningsdirektør Laerdal Medical i et innlegg i Stavanger Aftenblad

KRONIKK: Be ikke andre om å ringe 1-1-3 når den livløse personen foran deg muligens har fått hjertestans. Ring selv, og følg de instruksene som blir gitt! Det er det tryggeste.
Folk har lært livredning siden 1960. I dag viser undersøkelser at 9 av 10 voksne har vært på minst ett kurs, og de fleste mener det er deres oppgave å bestemme når en person trenger gjenoppliving.
I virkeligheten blir det oftest 1-1-3 sin oppgave å bestemme hvilken hjelp pasienten trenger. De færreste som ringer, forstår ikke selv når en bevisstløs person har hjertestans. Men det gjør sykepleieren på 1-1-3:

  • Legg pasienten på ryggen. Sett deg på kne ved siden av brystet. Legg hendene oppå hverandre midt på brystkassen. Trykk hardt og dypt i denne takten: 1, 2, 3, 4, 5...

Og de er treffsikre. Tall fra Oslo viser at 1-1-3 oppfatter 95 prosent av hjertestanstilfellene rett, og at de raskt gir livreddende instruksjoner.
Men burde ikke de som allerede har lært livreddende førstehjelp, også kunne starte hjerte- og lungeredning (HLR) uten hjelp fra 1-1-3? Er det så vanskelig?
Når hjertet ikke lenger pumper blod, forsvinner bevisstheten. Men pustingen kan fortsette i flere minutter, og det er lett å tro at personen bare er bevisstløs. Mange blir usikre, og det er hjertestanspasienter som heller blir lagt i stabilt sideleie enn å få HLR.
Pasienten kan også bevege armer, bein og kjeve. Og det gjør ikke situasjonen bedre når pasienten er et familiemedlem. Da blir vi i tillegg redde. Og når vi er redde og usikre, er det ikke lett huske det vi har lært. Da er det godt vi har 1-1-3.
Norske 1-1-3-sentraler har utarbeidet en nasjonal anbefaling som ligger tilgjengelig hos Helsedirektoratet. Et viktig prinsipp er at alle innringere har rett på hjelp. Det spiller ingen rolle om innringer er lege eller sykepleier. Alle får hjelp til å starte HLR.

Nasjonal dugnad

Dette er et godt utgangspunkt. Når nesten all livredning foregår sammen med 1-1-3, er det dette vi kan ta tak i og optimalisere. Arbeidet startet allerede i februar 2017 ved at regjeringen tok initiativ til en nasjonal førstehjelpsdugnad. Målet på sikt er å redde minst like mange som i Danmark, hvor overlevelsen er tredoblet. I Norge overlevde 368 personer etter hjertestans, mens 2353 døde. Det er altfor mange.
Derfor satser regjeringen på livslang læring i befolkningen. Men skal læringen komme til nytte, må den være relevant. 1-1-3-fagmiljøet anbefaler at alle førstehjelpskurs må inneholde kunnskap og øvelse i samarbeid med 1-1-3.
Dette er viktig. Forskning fra Universitetet i Oslo viser at de som har øvd på livredning sammen med 1-1-3, er flinkere enn de som har øvd på vanlige kurs. Og beregninger som er gjort for Helsedirektoratet, viser at bedre utført HLR alene kan redde 100 liv ekstra.
Etter hvert forstod forskere at det ikke er nok å lære HLR. Folk må også få HLR-veiledning over telefon. Allikevel fortsatte folk å lære at det er best å få noen andre til å ringe etter hjelp. Dette viste seg altså å være feil. Problemet var at bare én av tre som kunne HLR, startet HLR på eget initiativ. Dermed var det de færreste med hjertestans som fikk hjelp før ambulansen kom.
Etterhvert endret fagmiljøet retningslinjene: Nå skal du ikke lenger få noen andre til å ringe. Du skal ringe selv og følge de rådene som blir gitt.
Og det gjør vi. Ifølge Norsk hjertestansregister fikk 1817 personer med hjertestans HLR før ambulansen kom, og i tre av fire tilfeller takket være 1-1-3. Hos tre av fire som overlevde etter HLR, var HLR igangsatt av 1-1-3.
Les hele innlegget hos Stavanger Aftenblad