Fødte på landgangen på vei opp til ambulansebåten
– Jeg var redd barnet skulle falle i vannet, forteller Susanne Vollan til Helgelendingen (krever innlogging).
Hun står ute på det øde kaiområdet på Mindlandet. Det er midnatt, tykk tåke og bare et par plussgrader. Hun er høygravid og helikopteret er innstilt.
Riene herjer kroppet idet hun ser lysene på ambulansen ute på fjorden.
– Skynd dere, få opp farten, husker jeg at jeg tenkte. Jeg både skjønte og ikke skjønte at fødselen nærmet seg. Smertene, tåka og kulden – alt fløt samme og gjorde det vanskelig å kjenne igjen min egen kropp, minnes hun nå fem år seinere.
Ble sendt heim to dager tidligere
Bare et par dager tidligere hadde helikopteret landet og fraktet henne til sykehuset. Fødselen var i gang, trodde hun. Men den stoppet opp og hun ble sendt tilbake til Mindlandet der hun og samboeren bodde med de to barna sine.
Hun kunne bare ta det med ro, sa de. Men det skulle bli alt annet enn rolig. Midt på natta den 14. oktober var det ingen vei tilbake. Barnet ville ut, og utenfor vinduene hang tåka som en vegg. Samboeren ringer sykehuset. Helikopteret kunne ikke lette. Ambulansebåten blir dirigert mot kaia på Mindlandet.
Lite ante hun der og da at hun skulle havne på statistikken over ufrivillige fødsler utenfor sykehuset.
400 av 60.000 fødsler skjer hvert år ufrivillig utenfor sykehuset fordi de fødende ikke rekker tidsnok fram, viser ny forsking.
Et vanlig oppdrag, trodde han
Samtidig står Jarl Åge Aaker fra Dønna, om bord på ambulansebåten og ser at lysene på kaia nærmer seg. Han er ambulansearbeider og aner ikke hvilket drama han snart skal havne oppi.
– Vi hadde fått beskjed om å sette kursen mot Mindlandet. Vi visste at det var ei fødende som skulle inn til sykehuset i Sandnessjøen, men ikke noe mer. Vi legger til land og senker den elektriske landgangen. Da ser vi at hun kom gående, griper tak i rekkverket og blir stående tvikroket.
– Dæven, tenkte jeg, her har vi en fødsel på gang.
Ser havet under seg
Susanne Vollan trekker et lettelsen sukk idet landgangen er på plass.
– Men akkurat da jeg går inn på landgangen, kjenner jeg at hodet presses ned mot bekkenet. Fødselen er i gang. Jeg kjente at samboeren tok meg under armene og at én av mannskapet kom løpende mot meg. Jeg kunne ikke stå imot lenger. Kreftene inne i kroppen ble for sterke, forteller hun.
Hun ser betongkaia, jernleideren og havet under seg. Hun frykter at ungen skal ramle ned, men heldigvis har hun et par stramme bukser på seg.
Barnet faller i hendene hans
Det er Jarl Åge Aaker som kommer springende. Han rekker akkurat fram, bøyer seg ned og en sprell levende unge dumper ned i hendene hans.
– Jeg ser at han puster og sammen får vi lagt mora ned på ei båre og ungen på magen hennes med navlestrengen og det hele.
– Jeg ble jo litt skjelven, tilstår ambulansearbeideren. Hadde jeg ikke nådd fram, kunne ungen ha havnet i betongen. Da mor og barn var vel om bord i båten, skreik både jeg og barnefaren en liten skvett, tilstår Jarl Åge Aakre, som selv er far til fire barn, men der alle ble tatt med keisersnitt.
Reaksjonen kom på sykehuset
Den eneste som tok alt med fatning, var Susanne Vollan.
– Jeg lå bare og smilte. Ungen var ikke blå, han pustet og så ut til å ha det fint.
Da de kom til sykehuset ble navlestrengen klippet over og hun fikk den hjelpa hun skulle ha.
– Først da kom reaksjonen. Jeg sov nesten ikke på tre døgn, lå bare å tenkte på alt som kunne ha gått galt. Forrige gang hadde jeg nemlig keisersnitt, og jeg hadde tenkt mye på hvordan denne fødselen ville gå. Jordmora på sykehuset hadde lovet å passe ekstra godt på meg, og her fødte jeg ute på en landgang midt på natta, sier Susanne i etterkant. Og det tok ei tid før hun kom seg skikkelig.
Tenk på de fødende
Nyere forsking slår også fast at det er opptil dobbelt så stor risiko for livstruende komplikasjoner for fødende med mer enn én times reisevei til fødeinstitusjon.
– Derfor må aldri det nye sykehuset legges til Mo. Da vil det trolig bli mange fødende som ikke rekker fram i tide, tror Susanne Vollan.