Det er bekymringsfullt at de som skal tolke lovteksten hverken har juridisk eller helsefaglig bakgrunn, skriver Bjørn Kristiansen. Han jobber som ambulansearbeider ved Sørlandet sykehus, og skriver innlegget under som privatperson.

Bakgrunn: Det har vært en debatt i Aftenposten den siste tiden om tolkningen av personvernet i helselovgivningen.
Aftenposten 19. desember: «Dødelig personvern» av Torkel Steen
Aftenposten 26. desember: «Pasientsikkerhet krever ikke lovbrudd» av helseminister Bent Høie (krever innlogging)
Aftenposten 27. desember: «Skyggeboksing mot personvernreglementet?» av Datatilsynet
Aftenposten 1. januar: «Helseministeren tilslører hva helsepersonell har lov til å søke av informasjon i pasientjournalen» av Olav Røise
Aftenposten 3. januar: «Helseministeren bør lytte mindre til byråkratene og mer til de som faktisk leverer helsetjenestene» av Torkel Steen
Aftenposten 7. januar: «Bent Høie om personvern-konflikten ved OUS: – Noen har tolket reglene feil»
Aftenposten 8. januar: «Personvern og pasientsikkerhet må balanseres» kommentar av Joachim Lund
Innlegg av Bjørn Kristiansen, paramedic Sørlandet sykehus med 12 års erfaring, privat innlegg 
Ambulansepersonell er pålagt en omfattende taushetsplikt. Taushetsplikten skal verne om pasientens personvern og integritet og sikre befolkningens tillit til ambulansetjenesten. Men taushetsplikten skal også være med på å sikre kvalitet i det arbeidet vi gjør, og ikke motarbeide den.
Leger og forskere ved OUS har i disse dager gått kraftig ut i media mot det de mener er en altfor rigid tolkning av taushetsplikten til helsepersonell. Kardiologer har gjort det samme. De mener at pasientenes sikkerhet og helsepersonellets mulighet til å yte forsvarlig helsehjelp blir kompromittert av byråkratenes tolkning av lovteksten.
Det viser seg at de som skal tolke lovteksten hverken har juridisk eller helsefaglig bakgrunn. Det burde vekke bekymring.
Er det vanskelig for leger å få pasientinformasjon, så er det enda verre for oss som jobber utenfor sykehusets fire vegger.
I ambulansetjenesten møter vi rett som det er pasienter som av forskjellige grunner ikke kan formidle påtrengende nødvendig informasjon til oss. Vi er som regel prisgitt informasjon som vi får fra pårørende eller bekjente av pasienten. Denne er ofte vag og mangelfull.
Jeg har opplevd i min yrkesutøvelse at vesentlig informasjon, som finnes i pasientens kjernejournal ikke blir gitt til meg, med henvisning til taushetsplikten. Det gjelder ikke bare informasjon som er vesentlig for pasienten selv, men også informasjon som er potensielt skadelig for behandler, som for eksempel smitte.
De som jobber på 113 har ikke uten videre lov til å gå inn på pasienthistorikken, fordi hver ny telefon skal behandles med «blanke ark». Det er heller ingen automatikk i at vesentlig informasjon kommer opp automatisk. Hver AMK-arbeider må på eget initiativ vurdere om de skal åpne pasientens kjernejournal, og bør da ha en god grunn for det.
I tillegg er det ingen utlevering av informasjon mellom sykehusene og den kommunale/private helsetjenesten.
Vesentlig informasjon kunne vært gitt oss dersom lovverket ble tolket til pasientens beste. Informasjon om smitte og allergier, sykdommer og medisinbruk kunne og burde vært delt med de som skal behandle pasienten i en akuttfase. Teknologien er der, informasjonen kan sendes ut på våre skjermer i bilene, men det blir ikke gjort.
Ambulansearbeidere får heller ikke noen tilbakemelding på arbeidet vi gjør, med henvisning til taushetsplikten. Vi gis ingen informasjon om diagnoser eller om vår vurdering var rett eller gal.
Hvordan kan vi da lære av våre feil?
Er taushetsplikten for helsepersonell så rigid at det må dødsfall til før noe blir gjort? Jeg frykter for det. Jeg utfordrer våre politikere til å ta tak i denne problemstillingen nå som dette er et aktuelt tema i media, og jobbe for at også ambulansearbeidere kan få utføre sitt yrke på en tryggere og mer forsvarlig måte enn det gjøres i dag.
Til det beste for oss alle.