Loven hindrer ambulansearbeidere fra å lære av sitt eget arbeid

Når ambulansearbeidere har levert fra seg en person på sykehuset, får de ikke vite hvordan det går videre med pasienten. Det tar fra dem viktige muligheter til å lære av eget arbeid, skriver NRK Troms.

Inni ambulansen. Foto: Thinkstock

– Det sliter på oss, og ofte har vi veldig behov for å snakke om hva som har skjedd og om vi gjorde det riktige ute i felt. Det hadde vært så mye enklere dersom vi kunne fått vite hvordan det har gått med pasientene, sier Charles Aune Lundberg, fagutvikler for ambulansestasjonen ved UNN.

– Vi tar en del valg på bakgrunn av erfaring. Vi har ofte ikke tid til å gjøre grundige vurderinger før vi setter i gang tiltak. Tror vi for eksempel at det er et hjerteinfarkt, men så viser det seg at det ikke er det, så må vi få vite det, slik at vi kan ta riktig avgjørelse neste gang.

Helsepersonellovens paragraf 29 c sier at helsearbeidere kan få innsyn i journalen til pasienter de har jobbet med, dersom de får tillatelse av en leder.

– I dag må hvert enkelt ønske om innsyn i journal i læringsøyemed vurderes av nærmeste leder. Dette er ikke lett å få til i en klinisk hverdag. Et alternativ er å spørre om samtykke fra pasienten, men dette er som oftest ikke mulig å be om fra akutt syke pasienter som får livreddende behandling, sier Haakon Lindekleiv, medisinsk fagsjef på UNN.

Han forteller at dette er en utfordring for hele Helse-Norge.

– Lovverket åpner i liten grad opp for at helsepersonell, som har vært involvert i pasientbehandlingen, kan følge med i behandlingsforløpet og få vite endelig diagnose.Dette hindrer helsepersonell, ikke bare ambulansearbeiderne, fra å forbedre seg og fra å ta lærdom i den behandlingen de har gitt pasientene, sier han.

Lindekleiv sendte blant annet et brev til Helsedepartementet i januar, hvor han ba dem om å revurdere regelverket.

Forskjellige rutiner for kollegastøtte

En annen utfordring for ambulansepersonell kan være behovet for å bearbeide det de opplever i jobben sin.

En gjennomgang av rutinene for oppfølging ved de største sykehusene i landet viser at rutinene varierer. Noen sykehus har nedfelte rutiner, blant annet med kollegastøtteordninger som er tilgjengelig til alle døgnets tider, mens andre sykehus, som UNN, har ikke et fastsatt system for slik oppfølging.

– Våre ansatte har behov for å bli sett og hørt. De står ofte i situasjoner svært få andre opplever. Situasjoner som handler om alt fra fødsel, død og forferdelige ulykker, sier assisterende seksjonssjef ved ambulansestasjonen i Tromsø, Espen Stellander.

– Det er ingen som kan lære dem å stå i disse situasjonene, men når de havner der, må de bli sett.

Alltid tilgjengelig

– De siste ti årene har det dessverre blitt veldig personavhengig rundt meg. Når jeg er borte, fungerer det ikke på samme måten. Selv om jeg alltid sover med telefonen på nattbordet, for å si det sånn, sier Stellander.

– I tillegg er det ingen som følger opp oss ledere, som hjelper de under oss. Det skulle vi også gjerne hatt rutiner for.

Både Charles Aune Lundberg og Espen Stellander i ambulansetjenesten på UNN foreslår å få på plass et team med ansatte med egen kompetanse på oppfølging, slik at hver ambulansestasjon eller hver område har dedikerte folk på feltet.

Avdelingsleder Per Øivind Sørgård i ambulansetjenesten ved UNN erkjenner at systemet deres for oppfølging ikke er tilstrekkelig.

Les mer om saken hos NRK 

Print Friendly, PDF & Email

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.