Even (15) reddet person som fikk hjertestans: – Jeg tok ledelsen

Even Laksberg Svendsvik, som er aktiv både i Speideren og Røde Kors, går gjennom rutinene ved hjerte- og lungeredning (HLR) hvert fall én gang i uken. De rutinene fikk han nylig bruk for – for andre gang, melder Tidens Krav (krever innlogging).

– Jeg var på vei hjem fra skolen, sammen med to kompiser. Det var en dag hvor vi var litt tidligere ferdig på skolen, sier Even, som går på Atlanten ungdomsskole.

– Vi så en mann som satt på en omtrent én meter høy betongvegg. Mannen deiset plutselig bakover på en gressplen som var på baksiden av veggen. Min første tanke var at det var en bevisst handling. Han falt bakover – litt som i en tegneserie, sier Even, og strekker hendene i været og kaster seg halvveis bakover.

Han småjogget bort til stedet og prøvde å få kontakt med mannen, som hadde fått hjertestans.

– Jeg hørte at han hadde dårlig pust, den var på en måte … surklete, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive det. Det første jeg gjorde var å forsikre meg om at området var trygt for min del, deretter gikk jeg gjennom HLR-prosedyren jeg har lært, sier han.

Gode forutsetninger

Even er aktiv hos både Speideren og i Røde Kors hjelpekorps.

– Jeg hadde omtrent vært på livredningskurs helgen før, sier han.

– I tillegg til det, pleier jeg å bruke litt tid på å gå gjennom HLR-stegene hver uke. Det tar meg ikke mer enn to minutter, og det gjør at jeg er klar til å reagere i slike situasjoner. Alltid beredt, presiserer den pliktoppfyllende 15-åringen.

Etter at Even hadde sikret omgivelsene, begynte han på HLR-prosedyrens ABC-rutine ( A irways, B reathing, C irculation).

– Han hadde jo falt bakover, så han lå litt keitete til. Jeg tok tak i beltet og beina, og fikk plassert han på gressplenen. Jeg sjekket luftveiene, som så fine ut. Altså, ingen blokkering, men han pustet ikke. Da begynte jeg med kompresjoner. 30 kompresjoner, så 2 innblåsinger. De første kompresjonene knakk flere av ribbeinene hans. Etter de to første innblåsingene fikk jeg munnen full av spytt. Men jeg måtte jeg bare fortsette, sier Laksberg Svendsvik.

Han sammenligner det å knekke ribbeinene til mannen med det å knekke opp fingrene sine, «bare verre».

– Det var som om det var planker i brystet hans som knakk, det glemmer jeg aldri, sier han.

Tok ledelsen

Han hadde som nevnt med seg to kamerater, Esrom Fikre Araya og Emil Hansen. Det kom godt med.

– Det var jo litt tidlig på dagen, så det var en del unger i området. Han ene kameraten fikk holdt ungene unna, han andre ringte 113. Jeg tok ledelsen. Vi fikk gode tips via AMK (akuttmedisinsk kommunikasjonssentral), jeg glemte blant annet å telle kompresjonene høyt, de minnet meg på å gjøre det, husker han.

AMK spurte ham blant annet om hvilken farge leppene til mannen hadde.

– Da var lilla, men begynte å bli blå. Jeg sjekket pulsen og fant ikke verken på hånda eller i halsen. Da intensiverte jeg kompresjonene, som «holdt han i gang» til ambulansepersonell kom på stedet, sier Even.

Da kompisen ringte 113, var det en ambulanse i nærheten.

– Det tok vel ikke mer enn to og et halvt-tre minutter før de var på stedet. Da ambulansen kom, stupte en av helsepersonellet ut av bilen og over betongveggen. Enda en feil jeg gjorde, var å slutte kompresjonene idet han hoppet ut av bilen. Jeg skulle fortsatt til han var ved den livløse mannen. Men det er en av flere erfaringer jeg tar med meg. Jeg ønsker å lære av mine feil, sier han.

«Utrolig gode»

Mannen ble tatt hånd om ambulansepersonellet og fraktet til sykehuset. Han overlevde hendelsen.

Even har reflektert en del i etterkant. Han trodde blant annet at kompresjonene hans var for svake. Beskjeden han fikk fra sykehuset var stikk i strid.

Les mer om saken hos Tidens Krav (krever innlogging)

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.