Over halvparten av de som får hjertestans, fortsetter å puste. Hvis dette blir mistolket kan forsinkelsen i oppstart av hjerte-lungeredning få store konsekvenser, skriver Camilla Hardeland, som har forsket på dette, på Forskning.no.

Når noen rundt deg faller om med plutselig, uventet hjertestans er det en svært dramatisk situasjon. Pasienten blir bevisstløs, og slutter å puste normalt. Hjertet har sluttet å sirkulere blod rundt i kroppen, og tiden er svært kritisk.
Sjansen til å overleve reduseres for hvert minutt som går uten at noen griper inn. Dersom du starter hjerte-lungeredning før ambulansen ankommer, gir du pasienten en mye bedre mulighet for å overleve enn hvis ingenting blir gjort.
Men det er ikke alltid så lett å forstå at noen har hjertestans.

Fortsetter å puste etter at hjertet stanser, men trenger fortsatt hjelp

Over halvparten av alle hjertestanspasienter fortsetter å puste en stund etter at hjertestansen har inntruffet, dette kalles agonal respirasjon.
Denne spesielle måten å puste på kan arte seg på mange ulike måter, det kan komme som gisp, snork, man kan puste ujevnt, sakte eller overflatisk. Det er beskrevet på svært mange ulike måter og kan være vanskelig å identifisere.
Når denne pustingen er tilstede hos hjertestanspasienter, viser statistikken at de har en økt sannsynlighet for å overleve hjertestansen, sett i forhold til de som slutter helt å puste. Men denne pustingen blir ofte mistolket som tegn til liv, tilskuere tror at pasienten bare har besvimt, og de starter derfor ikke hjerte-lungeredning.
Derfor har vi paradoksalt nok en situasjon der de som har mest nytte av hjerte-lungeredning er de som har størst sjanse for å ikke få det.

En tredjedel fikk ikke hjelpen de trengte

En studie vi gjennomførte ved tre norske AMK-sentraler (113-telefonen) viste at opptil 1/3 av hjertestanspasientene ikke fikk hjerte-lungeredning med en gang fordi de fortsatt pustet.
Både tilskuere og helsepersonell på 113-telefonen mistolket pustingen så pasienten enten ikke fikk hjerte-lungeredning i det hele tatt, eller at de ikke fikk det før pasienten helt hadde sluttet å puste.
Pasientene som pustet, men pustet unormalt, gjorde ofte det i mange minutter. Dette skapte en forsinkelse i oppstart av hjerte-lungeredning, og reduserte derfor pasientens mulighet til å overleve.
I en av AMK-sentralene trente AMK-operatørene spesifikt på gjenkjenning av hjertestans. I etterkant av dette var tallet på hendelser der hjerte-lungeredning ikke ble startet umiddelbart på grunn av denne pustingen redusert fra over 30 prosent til 10 prosent.
Men hvordan kan du vite om en pasient bare har besvimt eller om det faktisk er hjertestans dersom man kommer over en bevisstløs pasient som puster? Nøkkelordet her er om pasienten puster normalt.
Det kan til tider være vanskelig å vurdere om pustingen er normal eller ikke og du kan risikere å starte hjerte-lungeredning på en som faktisk ikke har hjertestans. Men det er ikke farlig. Pasientene kan få litt vondt og kanskje brekke et ribbein eller to. Men hjertestanspasienten betaler en høy pris dersom de ikke får hjerte-lungeredning når de trenger det; Muligheten for å overleve reduseres.
Les hele kronikken hos Forskning.no