Les også: Nasjonalt traumeregister sin årsrapport for 2017 er her

Ole Kristian Andreassen, mannen bak podkastserien, sin store skrekk før, var å gi rapport med en hardt skadd pasient på traumemottaket til Ullevål, eller «ulvene» som de også ble kalt.
For hvordan gir man egentlig en god rapport? 

– Overleveringen skal være av en slik kvalitet at pasientsikkerheten blir ivaretatt ved det som blir sagt, sier Randi Simensen. Ole Kristian har fått henne til å fortelle om hva hun fant ut i masteroppgaven sin.

Hun undersøkte nemlig både ambulansarbeideres og traumeteamets opplevelser ved handover.

Randi er til daglig enredder, fagutvikler, sjukepleier og paramedic ved ambulansetjenesten i Oslo universitetssykehus, og hun ble nylig ferdig med en mastergrad i Prehospital Critical Care (PHCC) på Universitetet i Stavanger.

Randi Simensen var også med på laget som fikk andreplass i nasjonalt ambulansemesterskap i år.
Ifølge henne var det 6400 traumepasienter i Norge i 2016. 5000 ble levert med bilambulanse. Det er mange overleveringer hvert år. Et av fire dødsfall kunne vært unngått. De fleste feil skjer i mottaksfasen.

– Det er ganske store tall. Vi må skjønne viktigheten av den jobben vi gjør, sier Randi.

– Temaet jeg valgte var litt farva av den siste modulen på masteren, som handlet om pasientsikkerhet. Jeg fant ut at det er litt mer enn å feste folk skikkelig på båra og å skrive avvik.

Hun innrømmer at det er lett å velge et for stort tema å skrive om på masteroppgaven. Hun valgte å snevre det inn til det som uansett er en høyrisikosituasjon: Nemlig overlevering av pasient fra et nivå til et annet, og snevret det ytterligere inn til handover i traumemottak.

– Jeg snakket med folk som kjører sjukebil og folk i traumeteam. Jeg ville høre hva de mener om overleveringen. Hva føler de er bra og hvor trykker skoen?

Hun snakket med ni stykker, altså ble dette en kvalitativ studie med få informanter, hvor man får høre deres historier.

– Det ble ikke noe særlig grafer og bløtkakediagrammer, men sitater og deres syn på verden.

– Hvordan bli bedre? spør Ole Kristian, som vil ha svar på det viktige med en gang.

– Hva gjør du for å bli bedre? slenger Randi tilbake.

– Første gang jeg skulle levere en til traumemottak kjørte jeg med en pasient fra Hallingdal. Jeg var nervøs fra Nesbyen til Ullevål, cirka en time, innrømmer Ole Kristian. – Det jeg gjorde var å ta meg selv i nakken og øve på å gi rapporten, så jeg ga rapporten utallige ganger til rattet.

– Veldig mange sa at de øvde seg litt sjøl og la i sine egne forutsetninger. Det å stå i det og snakke høyt er veldig skummelt, så mange pratet høyt til seg sjøl og lagde en viss struktur. De har enten lært sine egne regler eller algoritmer, noen har algoritmer fra militæret. Uansett er det viktig å ta litt tak, hva er viktig å vite for at min pasient skal få god behandling? forteller Randi.

De tre tingene traumeteamet ønsker seg mest

– Hvordan kan jeg trene på det? Er det noe jeg kan lese? lurer Ole Kristian.

– Det er mye å lese om det. Det er mye faglitteratur på CRM (crew resource management). Kommunikasjon er hovedbolken i god CRM.

– Hva vil teamet vite om traumepasienten du leverer til sykehuset? 

– 1. Hvordan pasienten har det. De fysiologiske parametrene bør komme klart fram. 2. Så er de veldig interessert i å vite hvordan det så ut på skadestedet. Vi er deres øyne. Idet vi går ut av døra er den informasjonen tapt om pasienten ikke kan fortelle. 3. De veldig gjerne ha ID og kontaktdata til pårørende. Ellers får de en pasient som gir mye arbeid og uro.

– Hvorfor er det så viktig med ID i tidlig fase? 

– I lys av pasientsikkerheten så kan man sjekke journalen. For eksempel om du er en bløder eller om du har allergier.

– Når opplever teamet at de får en god rapport?

– Når ambulansen kommer inn og eier rommet litt. Man bør få øyekontakt med alle. Det er normal folkeskikk å hilse. Sveip blikket. Så henvender man seg til teamleder. De ønsker en sterk og klar rapport. Kort og konsis. Drar det mye over 90 sekunder så avslutter de gjerne og sier at det er nok. 

Ambulansen er gjerne litt premissleverandører og teamet er prisgitt denne informasjonen.

– En informant sa det på en fin måte, synes Randi. «Jeg har teamledervesten når pasienten fremdeles er på min båre. Så får doktoren teamledervesten.»

– Ja, kan man ikke heller snu det og ikke tenke at det er meg det gjelder, men pasienten. Det letter skuldrene litt om du står der for pasienten, synes Ole Kristian. – Men hva er målet med overleveringen?

– Å formidle det jeg har sett, tatt på, målt og gjort. Det må over fra min blokk til deres. Vi må tenke på dem som en del av teamet vårt. De ser oss som en forlenget arm. Vi er sjukehusets øyne ute på stedet.

Hva kjennetegner en dårlig rapport?

Randi har sett på forskning omkring overlevering, særlig i Australia. Der er hierarkier og profesjonskamper mer uttalte.

– Her drar alle litt mer samme lasset, det er stjerne i margen til vårt miljø! sier Randi.

– Når opplever traumeteamet at de får en dårlig rapport? Hva kåler det til? lurer Ole Kristian.

– Når teamet ikke er klart når du kommer. Du har gjort alt du kan for å holde pasientens vitalia stabile, så kommer du inn og det kommer et team labbende som ikke er klart. Det gjør noe med at situasjonsforståelsen ikke er lik. Da går man inn med litt forskjellig adrenalinspeil.

Andre eksempler Randi nevner er når det er mye støy og snikksnakk, det kan for eksempel være to leveringer i samme lokale.

– Det er heller ikke bra om man begynner å forflytte og ta over pasienten før rapporten er gitt. Lav stemme eller lange rapporter gjør at man mister interessen. Eller om man gir rapport som en sprettball, altså hopper litt fram og tilbake.

– Hva har det å si om pasientinfo blir borte? 
– Kritisk informasjon som blir borte i første ledd kan gjøre at pasienten ikke får riktig behandling.